En unnskyldningsfest!

Justin Bieber gjør det gøy å be om unnskyldning. Er det rart vi gjerne vil tilgi ham?

At det slett ikke er naturlig for mennesket å be om unnskyldning, vil enhver vite som har forsøkt å be et barnehagebarn beklage at han, for eksempel, har lugget et annet, mindre barn. «Uuuunn-skiiiiiild,» sier snørrungen gjerne da, innlevelsesløst og nonsjalant, og som regel henvendt til den voksne, ikke barnet som gråter.

Nei, unnskyldninger er ingen spøk, men en av våre viktigste former for sosial kontroll. De er magiske ord som skal slette sjelelig gjeld ved at vi vedkjenner oss ansvar og skyld. Hele kristendommen - Biebers religion! - er bygget opp rundt forestillingen om at ingen unnskyldning er stor nok, selv om viljen til tilgivelse er uendelig.

En unnskyldning som tilsynelatende ikke koster noe, er lite verdt, mens en vellykket unnskyldning, der en legger seg flat uten å krype, gjenoppretter balansen mellom fornærmeren og den fornærmede. Mestrer du en slik forestilling er du «moden» — for slikt krever mange års trening. Men lite er mer ynkelig enn en unnskyldning som skyver ansvaret over på den fornærmede part. Det er stor forskjell på utsagnene «hvis du er lei deg, er det beklagelig» og «unnskyld for at jeg såret deg.»

Men en sjelden gang fungerer unnskyldningen selv uten at en får inntrykk av overhengende modenhet og anger. Se bare på Justin Bieber, som i overgangen fra barnestjerne til mannsling stadig har oppført seg som en kødd — vel i likhet med de fleste andre tenåringsgutter. Men er man først Justin Bieber og konstant i offentlighetens lys, er man også avhengig av publikums gunst, noe som igjen betyr at man stadig må be om unnskyldning, enten man mener det eller ikke.

Og er du først Justin Bieber — noen er jo faktisk det! — kan du sikkert også bli grundig lei av stadig å måtte be om unnskyldning for dette og hint, og du begynner kanskje å lete etter en slags standard-unnskyldning, som kan fungere for det meste, helst uten altfor mye smerte involvert for din egen del, og som kanskje til og med kan få folk til å glemme hvorfor de var så sure i utgangspunktet. Og du kan jo dette med forestillinger, Justin? Så ring bransjens skarpeste penner og put it in a song!

En slu plan, som altså har vist seg å fungere. For, som jeg nevnte da jeg anmeldte «Purpose» for halvannen måned siden, har Justin Bieber, verdens største popstjerne, slitt med å komme på radio helt frem til i fjor sommer. Kjernefansen har vært folk man slett ikke liker å sammenligne seg med — altså jenter i alderen 6 til 16 år — og radioprogrammerere har vært livredde for å støte fra seg alle dem som baserer sin egen smak og identitet på å ta avstand fra slikt.

Men med albumet «Purpose» har Bieber endelig klart å forene massene. Her er klisne ballader som snakker rett til den smått forhenværende målgruppen, men også tidløse popsanger med cutting edge pop-produksjon signert Diplo, Skrillex og Blood. Skarpe nok til at det er umulig å overse dem, fengende nok til at det er vanskelig å hate dem. «Where Are Ü Now», «What Do You Mean», «Sorry» og nå også «Love Yourself» er alle megahits som kommer til å definere både Justin Biebers karriere og moderne pop i overskuelig fremtid. 

Og sentralt i gjenoppfinnelsen av Justin Bieber står altså «Sorry», der han rett ut ber om en sjanse til, en av det siste årets største og mest sympatiske hitsingler, bare blokkert fra førsteplassen på Billboardlista av den evinnelige Adele.

Men hei — sympatisk?! For det er vel fortsatt Bieber vi snakker om? Den sceneavstormende, evige kødden? Joda. Og til unnskyldning å være er «Sorry» unektelig ganske kødden. Bare hør på verset, som, køddent nok, åpner med en anklage:

«You gotta go and get angry at all of my honesty
You know I try but I don't do too well with apologies»

Her er det altså ikke han som er problemet, men «du». For «du» tåler ikke at Justin er «ærlig», og derfor blir du «sint».
«You gotta go»-konstruksjonen antyder at dette er typisk deg, du gjør det hele tiden. «All of my honesty» antyder at det du ber ham om å unnskylde er det som gjør ham til ham. Han har så mye ærlighet i seg! Du kan ikke takle det!

«Ærlighet» er som regel en positiv egenskap, men her er det overveiende sannsynlig at det fungerer som synonym for «egoistiske og generelt usympatiske tanker og holdninger jeg nekter å gi slipp på». For det er jo sjelden ærlighet man lar seg irritere over, men snarere folks manglende evne eller vilje til å forstå hvilke konsekvenser ordene og handlingene deres får for omverdenen. Hva var det som var sympatisk her, sa jeg?

Vel, for å forstå det, må man først skjønne hvem Bieber synger til og om her, og også hvilken rolle lytteren blir tildelt. For dette du-et er neppe noen bestemt kvinne. Hadde Justin Bieber villet be Selena Gomez om unnskyldning, kunne han bare tatt en telefon. Nei, det er oss han vil sjarmere, den store offentligheten av Bieber-skeptikere som frem til nå ikke har villet anerkjenne guttens storhet. Men dette krever en retorisk vri, og den kommer i tredje verselinje, der lytteren plutselig tilbys en ny rolle:

«I hope I don't run out of time, could someone call a referee?
Cause I just need one more shot at forgiveness»

Dette «someone» forandrer hele fiksjonen, for det antyder at det er flere til stede, og at de trengs i møtet med den urimelige kvinnen. Dermed slipper vi å identifisere oss helt ut med enten henne eller ham. For som alle vet: det er sjelden gøy å være den som må tilgi. I stedet kan vi være velvillige vitner, upartiske dommere eller oppgitte parterapeuter. Vi kan kanskje flire litt, eller synge med og danse mens Bieber prøver å treffe tilgivelsesmålet. Såpass kan vi jaggu klare! Han trenger bare ett skudd til!

Skuddet kommer kjapt. Når Bieber synger «I know you know that I made those mistakes maybe once or twice / And by once or twice I mean maybe a couple a hundred times» hører vi et glimt av sjarmerende selvinnsikt. Vår mann!

Og når det gøyale lille forvrengte «aoao-oh!»-temaet kommer inn på refrenget mellom Biebers «I'm sorry!»-utrop, er det lett å forestille seg at det er hennes uartikulerte, komiske klaging vi hører, og minst like lett å le av den. «Aoao-oh!» kjefter hun. «Unnskyld!» synger han.

For umoden innstilling til tross, nailer Bieber vokalen på «Sorry». Han finner en tiltalende liten nynnbar melodi, og synger den lett, luftig og uforstilt, fort, men nærmest nølende, som om han ikke vil ta for stor plass før han slipper alt løs på refrengets «I'm soooooooorry!» Og selv der holder han igjen tårene, for han vet at de ikke trengs.

Bieber er ingen Adele, som kan tillate seg å være kravstor og svulstig på plate fordi hun er så jordnær og nedpå i virkeligheten at ingen kan hate henne som person. Derfor kan vi også tillate oss å velte oss i følelsestrauet med henne, for Adele selv er ekte og kul.

Det er ikke Justin Bieber, den utålelige snørrungen med messiaskomplekset, jentungenes sikleobjekt, hatmagneten. Blir det for mye av ham, kan det lett gå galt. Derfor satser videoen til låta klokt på bieberløs dans og forsøker slett ikke å illustrere dette dysfunksjonelle kjærlighetsforholdet. Man ser jo gjerne gjennom fingrene med skavankene til folk som gjør det lett for en å trives i deres selskap, men blir det for bokstavelig, glemmer vi å danse og lurer på hva fyren faktisk har gjort mot denne jenta.

Når vi trives så godt i «Sorrys» selskap, er det fordi låta fjerner smerten fra unnskyldningen og erstatter den med lek. Sjelden har det vært så lett og morsomt å gaule «I'm sorry» som nettopp her. Tenk om det alltid kunne være slik! Hvordan får han det til?

Beaten hjelper godt. Den som ber om unnskyldning vil helst tine et hjerte av is, og der popstjernebølingen gjerne ville gått for noe svulstig, seigt og søtladent, trekker Bieber & co sørover, mot varme og feststemte, latinamerikanske reggaeton-rytmer. «BOOOM-tsj-Booom-tsjikk! BOOOM-tsj-Booom-tsjikk!» ruller den karakteristiske Dembow-rytmen i bånn, akkurat kjapt nok til at versets gjennomgående bønn om mer tid til å rette opp i tabbene synes oppriktig. Det er vanskelig å be om unnskyldning fort - men den som danser, vil lett tilgi.

Det føles underlig riktig at Bieber synger seg inn i den store voksenpopverdenens hjerter ved hjelp av nettopp en reggaeton-rytme, og ikke bare fordi man får opp mange og overraskende treff om man googler «Bieber +  dembow». For i likhet med Bieber selv, har reggaeton-sjangeren, i skjæringspunktet mellom dancehall, hiphop og svulstig latinopop, lenge stått litt på siden av det gode selskap.

Hver sommer slipper gjerne én karibisk, og/eller latinamerikansk hit inn på Billboard-lista — i fjor var det OMIs  «Cheerleader» som herjet over hele verden, i remix-form. En artist som Pitbull får ingen oppmerksomhet for de gøyale spansktalende reggaeton-albumene sine, men møter massiv forakt for de populistiske, edm-befengte utgivelsene sine på engelsk.

Og for all del, mye reggaeton er dansebandaktig og fælt, med dembowen på full fart mot ompa ompa og hjerte smerte. Men det faktiske markedet er enormt, variasjonen er stor, og hva som egentlig rører seg der får en ikke innblikk i uten å oppsøke nisjene.

Underlig nok, når en tar i betraktning at 17% av den amerikanske befolkningen har meksikansk eller latinamerikansk bakgrunn. Og hvor nisjeaktig er det egentlig, når en fyr som J Balvin, reggaeton-sjangerens største stjerne akkurat nå, og gjest på «Sorrys» første offisielle remix, har opp mot 700 millioner treff per hit på YouTube? Altså ca. 150 millioner mer enn Biebers «Sorry» har, i skrivende stund?

Har vi flaks, kan «Sorry» åpne et par dører, ikke bare for Bieber selv, men for hele den karibiske og latinamerikanske musikkscenen. Strålende karibiske remixer rulles stadig ut, ikke minst fra de største jamaicanske dancehall-artistene, klare til å live opp en hvilken som helst fest.

Det er absolutt ingenting å beklage.