En uryddig litteratur

KRONIKK: Professor Helge Rønning setter spørsmålstegn ved kåringens grunnpremisser.

Debatten om Dagbladets liste over de 25 viktigste norske sakprosabøkene etter krigen har problematisert forholdet mellom de reelle politiske og sosiale utviklingstendensene på den ene siden, og litteraturen og debatten i bøker på den andre. Opp gjennom historien har litteraturens samtidsblikk ofte tolket sosiale utviklingsmønstre på en annen måte enn det historikere har gjort i ettertid. Hvis den såkalte moderne gjennombruddslitteraturen i Skandinavia i annen halvdel av 1800-tallet hadde gitt et riktig bilde av de skandinaviske samfunnenes økonomisk utvikling, skulle denne stort sett ha bestått av konkurser, fallitter og uhederlige spekulanter. I realiteten var dette en ekspansjonsperiode preget av mange dyktige gründere. Det har historikerne vist, men altså ikke diktningen.

Skjønnlitteratur er altså ikke nødvendigvis noe godt speil for å forstå «reell» historisk utvikling. At den gir innblikk i følelser, og gruppers og individers opplevelse av sine møter med samfunnsutviklingen, er noe annet. Spørsmålet er om sakprosaen gir en mer realistisk forståelse av den økonomiske, politiske og sosiale utviklingen, eller om denne liksom skjønnlitteraturen gir oss subjektive uttrykk for møter med en sosial virkelighet? Det var spørsmål som interesserte meg da jeg ble bedt om å nominere bøker til lista, og foreslå bl.a. Georg Johannesens «Om den norske tenkemåten», fordi den representerer et eksempel på det uryddige spennet i selve sakprosaen.

Einar Lie (5.8.), Torbjørn Røe Isaksen (7.8.) og Peder Anker (8.8.) har et felles perspektiv på Dagbladets kanonliste over norsk sakprosa. De peker på at Dagbladets rangering bygger på en form for kulturradikal og human- eller samfunnsvitenskapelig konsensus, der det først og fremst er stemmene utenfor maktens korridorer som taler. De bøkene som listen trekker fram, representerer, med noen unntak (f.eks. Haakon Lie) et perspektiv som befinner seg på utsiden av de sentrale politiske kretser - det være seg sosialdemokratiske eller konservative.

Ytterligere tre kritiske perspektiver kan anlegges på Dagbladets liste. Det ene gjelder spørsmålet om hvilke bøker som «forandret Norge». Som Kjartan Fløgstad påpekte i sin treffende omtale av «Om den norske tenkemåten», er det et spørsmål om denne og andre bøker i det hele tatt forandrer samfunnet. Det andre spørsmålet er om det er den selgende sakprosaen som er viktigst? Georg Johannesens bok er for eksempel ingen bestselger. Det tredje spørsmålet angår kriteriene for hva sakprosa egentlig omfatter. Også her er «Om den norske tenkemåten» illustrerende. Den inneholder tekster av vidt ulik karakter - fra politiske opprop og innlegg i Oslo bystyre til litterære essays. Den er altså genremessig en svært uryddig bok. Spørsmålet er altså hva som i det hele tatt karakteriserer sakprosa som «genre»?

Einar Lie peker på utelatelsen av den samfunnsbyggende og kunnskapsetablerende sakprosaen, den som gav profesjonseliter og nasjonsbyggere legitimitet og kunnsskapsgrunnlag. Dette var tekster som de nasjonale elitene selv skrev for å legitimere sine handlinger og utbre kunnskap om tenke- og handlemåter. Gudmund Hernes satte for eksempel ord på dette feltet gjennom sin maktutredning, og ved sin framstilling av blandingsadministrasjon og forhandlingsøkonomi. Den første maktutredningens virkningshistorie var utvilsomt stor, og falt sammen med den profesjonelle ekspansjonen i byråkrati, forskning og journalistikk.

Peder Anker peker i sitt innlegg på hullene på listen når det gjelder medisin (Evang), økonomi (Aukrust og Bjerve), teknologi (Gunnar Randers), juss (Andenæs) og miljøforskning (Jørgen Randers). Disse bøkene har en virkningshistorie både i kraft av å selge godt, være omdebatterte og legge premisser for videre debatt og politisk handling. Skal man stille spørsmålet om bøker forandrer samfunnet, må man altså gå til deres virkningshistorie.

Men man kan ikke vurdere tekster eller bokutgivelsers virkningshistorie, uten en oppfatning av hva man mener med virkninger. Det er knyttet til spørsmålet om hvilke miljøer bøkene springer ut fra og hvilke lesere de når, men særlig dreier det som hvordan tekstene annammes i offentligheten - og hvilke offentligheter er det snakk om. På Dagbladets liste, later det til at det i første rekke er kulturradikal offentlighet som har spilt inn. Det har jeg intet i mot, men spørsmålene om hvilken debatt bøkene har skapt, i hvilke kretser, kunne vært klargjort. Hvordan har juryen vurdert forholdet mellom den øyeblikkelige debatten og bøkenes langsiktige virkning? Slik sett er filosofihistorien til Arne Næss ved sin innflytelse på kull etter kull av forberedende studenter en svært viktig bok selv om den aldri har skapt heftig offentlig debatt.

En boks betydning på lang sikt kan selvfølgelig være knyttet til store opplag, men slik er det bare i relativt sjeldne tilfeller. Det interessant å se hvor få egentlige bestselgere som finnes på Dagbladets liste. Unntakene er Thor Heyerdahl, Ingrid Espelid, Åsne Seierstad og Dagfinn Grønoset. Disse tilhører også svært ulike genrer: reiseskildring, kokebok, dokufiksjon og hverdagsbiografi. Det er imidlertid uklart når og hvordan Dagbladets jury i disse tilfellene har målt kvantitet (antall lesere) opp mot kvalitet (kritisk potensial, åpning for refleksjon, debatt og kritikk).

VINNEREN: Georg Johannesens «Om den norske tenkemåten» solgte lite, spriker genremessig, og fikk liten umiddelbar effekt. Hvordan kan den da være etterkrigstidas viktigste norske sakprosabok? Foto: TOM MARTINSEN
VINNEREN: Georg Johannesens «Om den norske tenkemåten» solgte lite, spriker genremessig, og fikk liten umiddelbar effekt. Hvordan kan den da være etterkrigstidas viktigste norske sakprosabok? Foto: TOM MARTINSEN Vis mer

Disse problemstillingene er også knyttet til spørsmålet om hvordan sakprosa blir til. Svært ofte er den et resultat av diskusjoner i et fellesskap. Må man også trekke inn den rolle forlaget spiller for å skape den selgende sakprosaen. Ofte tenkes det om sakprosa på måter som ligner en slags dikterisk oppfatning, der verket blir frembrakt av den ene forfatteren, som med sin signatur inkarnerer tenkeren, geniet og det intellektuelle orakelet. At Hamsuns «På gjengrodde stier» er funnet verdig til en plass på listen, er et godt eksempel på en slik tenkemåte.

Hva kjennetegner sakprosaen som genre og hvordan skal den bedømmes? Dagbladet har ikke gjort tilstrekkelig rede for sine rangeringskriterier. Kriteriene finnes i redaktørenes intensjoner og i det håndplukkede utvalgets diskusjoner og arbeidsmetoder. Men de vet vi som lesere for lite om, for dette er ikke en kåring i full offentlighet. Vi trenger altså en diskusjon om hva sakprosa er, og den burde juryen ha innledet før kåringen begynte.

En uryddig litteratur