Terningkast fire: Selv ikke elefanter kan huske veien tilbake til barndommen i Kirsten Tans «Pop Aye».Vis merVis merVis mer Vis mer Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Pop Aye»

En usedvanlig billedskjønn midtlivskrise

En arkitekt og en elefant legger ut på vandring i Kristen Tans langsomme roadmovie «Pop Aye».

FILM: Kirsten Tans «Pop Aye» tilhører en liten og svært spesifikk filmsjanger som i Norge er tett forbundet med Tromsø internasjonale filmfestival. Historien om Thana som legger ut på vandring med elefanten han lekte med som barn er ingen konvensjonell roadmovie, men det finnes likevel en tradisjon for denne typen visuelt innbydende filmer hvor mennesker og eksotiske dyr beveger seg gjennom åpne landskaper i taus fortrolighet – ikke minst i Tromsø.

Pop Aye

4 1 6

Drama

Regi:

Kirsten Tan

Skuespillere:

Thaneth Warakulnukroh, Penpak Sirikul, Chaiwat Khumdee, Yukontorn Sukkijja m.fl.

Premieredato:

14. juli 2017

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

Pop Aye

«Min barndoms tapte elefant.»
Se alle anmeldelser

Pilegrimsferd
Publikum introduseres for Thana (Thaneth Warakulnukroh) på et vanskelig tidspunkt. Den aldrende arkitekten har nettopp fått beskjed om at det første store bygget han tegnet skal rives, og forholdet til kona Bo er preget av passiv-aggressiv frustrasjon. Når han til sin store forbløffelse oppdager elefanten Pop Aye midt i Bangkok sentrum tar han det som et tegn fra oven, og bestemmer seg for å kjøpe elefanten og bringe den tilbake til landsbyen der de to vokste opp sammen.

Etter å ha blitt utsatt for et kidnappingsforsøk av en tvilsom lastebilsjåfør, bestemmer Thana seg for å foreta resten av reisen til fots, og denne beslutningen innebærer at den desillusjonerte arkitekten må pleie omgang med mennesker fra de lavere samfunnslag. Blant hans hjelpere finner vi en dypt ulykkelig transseksuell prostituert og den asketiske Dee, som har sett sin egen død skrevet i stjernene over den thailandske landsbygda.

Tidsreise
«Pop Aye» er en film om det fåfengte i å skulle returnere til barndommen, men dens appell er langt på vei overfladisk – eller rettere sagt fotografisk. Tans bruk av motiver og musikk sender tankene hen til Aki Kaurismäki, og det samme gjør hennes tendens til å uttrykke store følelser ved hjelp av små gester og et begrenset uttrykksregister.

«Pop Aye» er imidlertid ikke like stilisert som filmene til den finske mesteren. Og i ettertid er det ikke komposisjonene eller de filmatiske grepene man husker, men lyset, landskapet og det enorme pattedyret hvis langsomme bevegelser og gåtefulle blikk synes å røpe en dyp innsikt i tilværelsens mysterier.