FILM: Michael Hanekes «Happy End» er en gjenstridig film. Etter å ha sett den to ganger med et halvt års mellomrom får jeg fortsatt ikke tak på den, og i motsetning til regissørens øvrige filmer fra dette århundret, er ikke tanken på et gjensyn umiddelbart fristende. For etter de genierklærte og estetisk forførende «Det hvite båndet» og «Amour», vender Haneke her tilbake til sine subversive og antagonistiske røtter.
Happy end
Drama
Michael Haneke
Isabelle Huppert, Jean-Louis Trintignant, Mathieu Kassovitz, Toby Jones m.fl.
25. desember, 2017
Tillatt for alle
Happy End
«Borgerskapets diskrete harme.»Se alle anmeldelser
Ukomfortabel
Filmen starter med mobilopptak av en kvinne som står på badet og steller seg. Det er kvinnens tolv år gamle datter Eve som filmer morens daglige rutine, og som via tekstmeldinger på skjermen innrømmer å ha forgiftet henne med sovetabletter. Deretter klippes det til glassklare overvåkningsbilder av et dramatisk ras på en byggeplass. Ruben Östlund har gjennom hele sin karriere blitt sammenlignet med Haneke, men da de to konkurrerte i hovedprogrammet i Cannes i år, så det snarere ut som om den østerrikske mesteren hadde latt seg inspirere av sin yngre kollega.
Historien om den velstående overklassefamilien Laurent fortelles nemlig ved hjelp av bilder og en dramatisk struktur som er designet for å bygge ned avstanden mellom film og virkelighet. Selv de av bildene som ikke er hentet fra mobiltelefoner, datamaskiner og overvåkningskameraer synes ukomfortabelt naturalistiske, som var de hentet fra et dokudrama snarere enn en spillefilm.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Fragmentarisk
Som David Lynch i «Twin Peaks: The Return» er Hanekes tilnærming til sitt eget tematiske og estetiske univers utpreget fragmentarisk og usentimental, og som Lynch synes han oppsatt på å ikke gi publikum det de vil ha. Ingen av de små fortellingene i «Happy End» får noen forløsning, og flere av de mest dramatiske episodene finner sted mellom scenene. Bruddene med forventninger og tradisjonell dramaturgi er bevisste og systematiske – et forsøk på å frata publikum muligheten til å avfeie det som skjer på lerretet som bare en film.
Innenfor disse rammene forteller imidlertid Haneke en historie vi kjenner godt fra før. Det er en fortelling om rike og privilegerte mennesker uten moralske kompass eller reell kapasitet for kjærlighet. Psykopatien synes å gå i arv mellom generasjonene, og filmens lykkeligste parforhold er et fornuftsekteskap mellom to industriledere. Alt ligger dermed til rette for en signaturrolle fra Hanekes mangeårige samarbeidspartner Isabelle Huppert, men med unntak av én klassisk voldsscene, er det lite å feste seg ved i hennes gestalt av Anne Laurent.
Dysfunksjonell
I likhet med Jean-Louis Trintignant, Mathieu Kassovitz og Frank Rogowski blir hun kun et fragment – en puslespillbrikke i et større bilde. «Happy End» er et gruppeportrett av en dysfunksjonell familie som skjuler seg bak en fasade av rikdom og god smak, og som knapt nok hever et øyenbryn når de får nyss om at deres nærmeste har forsøkt å ta livet av seg selv – eller andre.
Døden er den eneste lykkelige slutten disse fordervede menneskene kan forestille seg, men også den er et privilegium, og når den dekadente Laurent-klanen stilles i kontrast til en flokk desperate afrikanske migranter, sier det utvilsomt noe om vår tid og vårt Europa. Spørsmålet er bare om dette «noe» er spesielt klokt eller innsiktsfullt.
