Anmeldelse: Jonathan Franzen, «Korsveien»

En ussel, kåt pastor

Jonathan Franzens nye familiekrønike gir en inngående skildring av religiøse og politiske dilemmaer i USA på 1970-tallet.

JONATHAN FRANZEN: Amerikansk forfatter, kjent for sine mursteinsromaner om familieliv i Amerika, også omtalt som en stemme for vår tid. Foto: Cappelen Damm
JONATHAN FRANZEN: Amerikansk forfatter, kjent for sine mursteinsromaner om familieliv i Amerika, også omtalt som en stemme for vår tid. Foto: Cappelen Damm Vis mer
Publisert

«Korsveien»

Jonathan Franzen

Roman

Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Monica Carlsen
Utgivelsesår: 2021

«Langt, detaljert og eksotisk om en prektig, kåt pastor»
Se alle anmeldelser

Nå, 20 år etter at han ble utropt til «den store amerikanske forfatteren» og «Amerikas stemme for vår tid», er Jonathan Franzen tilbake med en roman som aspirerer til å bekrefte posisjonen. «Korsveien» er ikke bare en mer enn 600 sider lang familiesaga fra Midtvesten; den er også første bind i en trilogi med tittelen «The Key to All Mythologies» som angivelig skal følge persongalleriet fra 1970-tallet og fram til våre dagers USA.

Boka som ga ham ry som Amerikas store samtidskronikør var «Korrigeringer» (på norsk i 2002). I USA skapte den særlig furore fordi Jonathan Franzen nektet å utgi den i Oprah Winfreys bokklubb (nesten bare kvinnelige lesere). Den ble like fullt en bestselger. De påfølgende romanene «Frihet» (2010) og «Renhet» (2015) solgte ikke like bra, selv om Franzen nå hadde gitt etter for Oprahs press.

En ussel hykler

Som i de tidligere Franzen-romanene er også «Korsveien» sentrert rundt familie- og ekteskapskonflikter. Her heter familiens overhode Russ Hildebrandt, hjelpepastor i Den første reformert kirke i småbyen New Prospect utenfor Chicago. Han er gift med Marion. Sammen har de barna Clem, Becky, Perry og Judson.

Året er 1971, og pasifisten Russ skryter av å ha marsjert sammen med borgerrettsaktivisten Stokely Carmichael. Han har også bidratt til å oppheve raseskillet i et lokalt badeanlegg og driver dessuten frivillig arbeid blant Navaho-indianere i Arizona. Men den prektige Russ drives av et skammelig begjær. Han drømmer dag og natt om å spille bluesplatene sine – og vel så det – for et sexy soknebarn, Frances. Russ er ikke bare ussel, i egne øyne, han er også ussel til å være ussel. En klønete hykler, slik vi leser det.

Franzens syrlige språk skinner klart i portrettet av den kåte hjelpepastoren. Innimellom kan det bli i overkant snirklete, som i beskrivelsen av datteren Beckys venninne: «Laura var den naturlige kvinnen Becky hadde hørt henne synge om at noen fikk henne til å føle seg som i Aretha Franklin-sangen Laura framførte med den enorme stemmen sin.» Mulig at oversetter Monica Carlsen ikke helt henger med i svingene her. Når hun også bruker uttrykk som «den nye formidabiliteten», klinger det muligens på franzensk, men ikke på norsk.

Gud og djevel

Tittelen «Korsveien» henspiller på den svarte bluesartisten Robert Johnsons «Cross Road Blues» og myten om at han solgte sjelen sin til djevelen ved en korsvei. Foruten å være navnet til ungdomslaget i Den første reformerte, er korsveien også et avgjørende øyeblikk i hver av familiemedlemmenes historie. De erfarer alle sterke møter med gud, på hver sin måte. Det hverdagslige forholdet til religion som gjennomsyrer amerikaneres levesett, kan føles eksotisk og av og til ufrivillig komisk på utenforstående lesere.

I familien Hildebrandts verden er gud, dop og halleluja allestedsnærværende. Historien fortelles vekselvis fra mors, fars og de tre eldste søsknenes ståsted. Mor Marion har en skjult fortid som psykiatrisk pasient etter et vanvittig forhold til en bilselger. Eldstesønn Clem blir ateist, vil hoppe av studiene og slåss i Vietnam i opposisjon til faren. Datteren Becky er cheerleader og jomfru, men får en religiøs åpenbaring etter sin første joint. Sønnen Perry på 15 har en IQ på 160 og er strøkets doplanger og familiens største kyniker.

Hver og en av disse karakterene er beskrevet i detalj, noe som gjør romanen unødig lang. Tidskoloritten gir historien autentisitet, men Jonathan Franzen klarer ikke helt å veie opp for følelsen av at dette ikke er en relevant roman for vår tid.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer