En usynlig pasientgruppe

Unicef og Dagbladet startet lørdag en kampanje med fokus på norske barn og ungdommers behov for å bli sett. I den anledning har UNICEF Norge offentliggjort en spørreundersøkelse som viser at hovedårsakene til at voksne ikke ser barn som har det vanskelig, er at de ikke kjenner barnet godt nok, eller er sikre på om de vurderer situasjonen riktig. Det gjelder også helsepersonell, som er en viktig inngang til arbeid med vold mot barn på grunn av kontakt med store deler av befolkningen.

Helsepersonell som i sitt arbeid har grunn til å tro at det foregår barnemishandling i hjemmet, eller at barnet blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt, har plikt til å melde fra til barnevernet. I svært alvorlige tilfeller skal det også meldes til politiet (Helsepersonelloven 1992).

I min mastergradsoppgave i kriminologi utførte jeg elleve intervjuer med leger og sykepleiere for å belyse deres arbeid med vold mot små barn. Resultatene av intervjuene vekker både optimisme og bekymring. Optimisme fordi legene og sykepleierne var svært engasjert i temaet: vold mot små barn. Bekymring fordi deres kunnskaper og erfaringer ikke gjenspeiler antall meldte saker i barnevernet.

Det var enighet blant både legene og sykepleierne om at vold mot små barn ikke meldes fra ofte nok. Unikt? Dessverre er svaret nei. Resultatet fra en oppsummering av Helsetilsynets landsomfattende tilsyn med kommunale barneverns-, sosial- og helsetjenester til barn i 2008, ble nylig presentert. Her ble det avdekket at helse- og sosialtjenesten ikke melder fra, eller de melder fra for seint, til barnevernet når det er bekymring for at barn lider alvorlig overlast.

Hvorfor greier ikke sykehusene å håndtere vold mot barn på en bedre måte? Min mastergradsoppgave viser at underrapportering kan knyttes til hvordan sykehusene styres, profesjonshierarkiet, og ikke minst mangelen på kartlegging og observasjon av barn i risikosonen for vold.

Store organisatoriske reformer har preget sykehusene de siste ti åra. Legene har blitt pålagt nye oppgaver i forbindelse med medisinsk behandling. I tillegg til fokus på medisinsk profesjonalitet og forsvarlig profesjonsutøvelse, har legene fått mer ansvar for fordeling av helsetjenester og andre offentlige ressurser. Det er et økt krav om produktivitet ved sykehusene.

Pasientgruppene skal gjerne være lønnsomme. Prinsipper om rask og effektiv behandling er vel og bra for mange pasientgrupper, men er ikke alltid forenlig i arbeidet med vold mot små barn. Vold mot små barn er ofte komplekst, diffust og uhåndterlig, og fordrer lange og kostnadskrevende utredninger. Unntaket er vold mot små barn som omfatter hodeskader, ofte som følge av risting (shaken baby-syndrome). I slike saker har legene en særlig styrke som behandlingseksperter, og avgjør hvorvidt og når det skal meldes fra til barnevernet og/eller politiet.

Det norske sykehusvesenet bygger på en markedstenkning som ikke greier å fange opp små barn som utsettes for vold. Det er ikke rom for «uventede» situasjoner som krever god tid. Vold mot små barn er uventede situasjoner.

Sykepleiernes arbeid med vold mot barn er nært knyttet til omsorg, som igjen fordrer ro og tid med familien. Tid og ro lar seg sjelden forene med krav om kostnadseffektivitet. Sykehusets lønnsomhetskrav blir snarere et argument for å la være enn en støtte til sykepleierens omsorg som et bidrag for å avdekke vold mot små barn.

Sykepleierne, med sin humanvitenskapelige tilnærming, har i større grad enn legene et fokus på foreldrenes helhetlige omsorg overfor barnet. Mye av det sykepleierne mener er bekymringsverdig i samspillsituasjoner, dreier seg ofte om generelle avvik i det de oppfatter som normalt samspill med foreldre, eller generell ustelthet hos barnet. I tillegg observerer sykepleierne barnas kroppsspråk, som er et godt utgangspunkt når det skal kommuniseres med små barn som har et mangelfullt språk.

Sykepleiernes fokus på helhetlig omsorg er et velegnet verktøy for å avdekke vold mot små barn, ikke bare de mest akutte og alvorlige. Det er fordi vold har et utspring i den sosiale sfæren, ulikt de rent kroppslige skadene og lidelsene som for eksempel virussykdommer. Mitt hovedinntrykk er derfor at sykepleierne er vel så godt egnet som legen til å melde fra, og kan med fordel gjøre det oftere enn i dag. Slik legenes og sykepleiernes arbeid med vold framstår i dag, er den enkeltes erfaring og innstilling avgjørende for hvorvidt en sak meldes til barnevernet. Temaet vold mot barn må integreres i grunnutdanningen for sykepleiere og leger. I tillegg må helsemyndighetene utvikle en veileder om vold mot små barn, som er skrevet av og for sykepleiere, i likhet med veiledere som eksisterer på legenivå.

I dag finnes både kartleggingsskjema og observasjonsrutiner som kan øke mulighetene for å oppdage barn som er utsatt for vold. Men det finnes fortsatt ingen rutiner for å kartlegge belastninger og risikofaktorer i barnas omsorgssituasjon. Å spørre foreldre om rus og psykiatri oppleves som tabubelagt av legene og sykepleierne, å spørre om aggresjon og vold oppleves om mulig som enda vanskeligere. Frykten for å mistenkeliggjøre foreldre på feil grunnlag er sterk.

Tatt i betraktning at foreldre er den gruppen som hyppigst melder fra til barnevernstjenesten, og dermed selv ser et behov for hjelp i vanskelige situasjoner, mener jeg det er grunn til å forsvare at helsepersonell finner metoder for å snakke om risiko og vold. I Sverige påpeker helsemyndighetene viktigheten av å diskutere mistanken ærlig med foreldrene, selv om det kjennes ubehagelig, bortsett fra i de mest akutte sakene hvor barnet trenger beskyttelse.

Mye er gjort dersom helsepersonell generelt sidestiller vold mot små barn med andre alvorlige trusler mot barns helse. Rask behandling og igangsetting av tiltak er det beste for å hjelpe barn som utsettes for vold. Men dette krever andre rammebetingelser ved sykehus enn dagens fokus på kostnad og nytte.