AVSLØRER: Sjefredaktør John Arne Markussen i Dagbladet forklarer veksten med en satsing på avslørende nyheter, og peker på avisas utfordringer framover. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
AVSLØRER: Sjefredaktør John Arne Markussen i Dagbladet forklarer veksten med en satsing på avslørende nyheter, og peker på avisas utfordringer framover. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

En utfordring og en elefant

Tiden er inne til å drøfte noen ubehagelige spørsmål, skriver sjefredaktør John Arne Markussen.

I DAG PRESENTERES lesertall som viser at Dagbladet aldri har vært større. «Årets avis» har på rekordtid utviklet seg til et multimedialt mediehus som publiserer 24 timer i døgnet i mange kanaler og på ulike plattformer. Dagbladet har ikke siden 2005 hatt så sterk vekst i antall lesere som det vi opplever nå.

Hovedgrunnen til framgangen er en målrettet satsing på nyhetsjournalistikk. Med Lysbakken- og Støre-saken satte Dagbladet statsråders habilitet og forvaltning av tilskuddsordninger på dagsorden. Dette ble årets store politiske stridsspørsmål. Men den mest krevende og omfattende saken i 2012 var 22. juli-rettssaken, sammen med borgerkrigen i Syria, drapet på Sigrid Giskegjerde Schjetne, overgrepssaken i Vågå og presidentvalget i USA.

DAGBLADET SATSER MER enn på mange år på avslørende journalistikk. I tillegg til fokuset på statsråders habilitet og tilskuddspraksis, kjørte vi en stor serie om den nye mafiaen fra øst, overgrep i skolen, Nerdums skattesak - og dopdebatten rundt Petar Vukicevic og norsk friidrett. I en måned satte vi massivt søkelyset på problemet med mobbing i skolen. På kulturområdet har vi markert oss i Munch-debatten og også satt søkelyset på inhabilitet i forbindelse med Kulturrådets bevilgninger.

«Å nave» ble kåret til årets nyord i 2012. Dagbladet var med på å sette fenomenet på dagsorden gjennom den kontroversielle kronikken «En trygdesnylters bekjennelser» skrevet av NAV-klient Vegard Skjervheim. På provoserende vis belyste artikkelforfatteren situasjonen til unge trygdemottakere. Kronikken, som første ble trykket i vår papirutgave, ble deretter den mest leste på våre nettsider noensinne med langt over 200 000 lesere.

Dagbladet — uansett publiseringsplattform — skal være en viktig arena for norsk offentlig debatt og sentrale samfunnsspørsmål. Vi har tatt viktige skritt i den retning i løpet av 2012. Nå tar vi mål av oss til å erobre ytterligere terreng med utgangspunkt i vår egen gullrekke av markante kommentatorer og alle dyktige eksterne bidragsytere som skriver hos oss.

SELV OM VI - i all hovedsak - er fornøyd med det vi har prestert journalistisk det siste året, har vi noen klare utfordringer. En av de viktigste er håndteringen av nettdebatten. Vi har lyst til å beholde en stor grad av interaksjon med våre lesere, men det viser seg meget krevende. Utfordringen er å balansere hensynet til åpenhet med en utøvelse av redaktøransvaret. Bildet er ikke entydig svart. Vi ser hver eneste dag saker med åpne kommentarfelt der diskusjonen holder et høyt nivå, og ikke minst sunne motforestillinger mot det vi i media skriver.

Men — det er færre saker som åpnes for kommentarer enn tidligere, og vi bruker betydelige ressurser på moderering når feltene er åpne. Dessverre er det ikke nok. Vi må gjøre mer for å beskytte egne skribenter, eksterne debattanter og offentlige personer mot ren sjikane, krenkelser — og trusler. De som mener noe vil helst være der publikum er samlet, og da er fellesarenaer som mediehusenes landingssider gjerne et prioritert valg. For i lengden gir det ingen mening å stå på en tom ølkasse i det ansiktsløse digitale parkanlegget og skrike ut sitt krenkende budskap når ingen hører på.

DET SISTE ÅRET har vist at de fleste etiske overtramp skjer andre steder enn i redaktørstyrte medier. Da Jens Stoltenberg etterlyste den «digitale nabokjerringa» i sin nyttårstale ved inngangen til 2012, vektla han lysten til positiv, sosial kontroll, men glemte menneskets nattside — den hemningsløse hang til å si hva man mener. Akkurat her og nå. Internett har endret de tekniske rammebetingelsene slik at de som vil styre utenom redaktører og mediehus, kan gjøre det. I utgangspunktet er det selvsagt bra og demokratiserende. Men vi ser også baksiden, hva det innebærer av ryktespredning, spekulasjoner, hensynsløs identifikasjon, forsøpling og verbal terror.

Elefanten i rommet er finansieringen av journalistikk i framtiden.

EN SUNN OG GOD økonomi er en viktig forutsetning for en fri og uavhengig journalistikk. Og god økonomi i mediene er ikke lenger noen selvfølge. Transformasjonen fra papir til digitale plattformer har slått inn med voldsom kraft, og det tar tid å bygge bærekraftige forretningsmodeller for en ny tid.

Spørsmålet er om man i framtiden kan basere seg på at markedskreftene skal finansiere medienes samfunnsoppdrag. To av de som på litt ulik måte har påpekt dette er Mats Svegfors, tidligere sjef for Sveriges Radio og Svenska Dagbladet og Harold Evans, tidligere sjef for Sunday Times og også publisher for Mort Zuckermans publikasjoner i USA. Svegfors bruker eksemplet Schibsted — og sier at vi ikke kan forvente at deres hovedeiere - amerikanske pensjonssparere - skal ta ansvar for samfunnsjournalistikken i Skandinavia. Det er allerede flere år siden Harold Evans uttalte at «The challenge of the American newspaper is not to stay in business, it is to stay in journalism.»

Etter framleggelsen av den omstridte Leveson-rapporten om presseskandalene i England nå nylig, sier Evans at rapporten på mange måter er god, men at den ikke berører det helt sentrale: Sammenhengen mellom eierkonsentrasjon, maktmisbruk — og dårlig etikk. Evans sier at avlyttingsskandalen i Murdoch-regimet skjedde som en direkte følge av maktkonsentrasjon. «Politikerne var redde for News International (Murdoch), og News International var ikke redd for noen.», sier Evans i et tv-intervju med Guardian.

Dessverre er det slik at altfor mange tror en fri og uavhengig presse nærmest er noe gudgitt, noe som bare er der. Slik er det ikke. Medienes rammevilkår er en helt avgjørende del av landets demokratiske infrastruktur, men altfor få er engasjert. Det er betegnende at vi nå har ventet i mer enn to år på en bebudet ny medieeierskapslov. Og enda lengre på nye reglene for pressestøtte.

I MELLOMTIDA har NRK fått fortsette å vokse. Inntektene (lisensen) har økt fra 3,2 milliarder i 2001 til ca. 4,9 milliarder i 2011. Antallet fast ansatte var i 2001 3 400, i 2011 hele 3 665 årsverk. Lisensmodellen var basert på at NRK skulle være noe annet enn alle oss andre.

Slik er det ikke lenger, bortsett fra på et område — NRK får lov til å levere innhold gratis der andre mediehus får beskjed om «å begynne å ta betalt for digitalt innhold!»