En utfordring til Stoltenberg

Kjøpet av en strandperle på Bygdøy viser handlekraft. Det kan komme godt med i andre viktige saker, skriver Iffit Qureshi

BARE FJORTEN DAGER etter valgseieren, har vår kommende statsminister Stoltenberg og hans samarbeidspartnere utført sin første større politiske handling: kjøpet av strandperlen på Bydøy for snaut 30 millioner kroner. I følge Dagbladet 24. september tok kjøpet bare fem dager å gjennomføre, og motivasjonen bak var både Stoltenbergs egen erfaring med å knapt finne plass til å legge ned et badehåndkle og hans ønsker om å glede «fremtidige generasjoner». Den kommende regjeringens handlekraft er beundringsverdig, og skiller seg fra tidligere regjeringers årelange diskusjoner om bygging av en eller annen tunnel, lokalisering av operahuset og flyplass, eller å fylle det hullet i Toftes gate som jeg stadig vekk sykler rett opp i på vei til jobben. Effektiviteten deres gjør meg optimistisk, og jeg ser fram til flere slike nye endringer for å skape en bedre fremtid. At den rød-grønne regjeringens første investering ble gjort på beste vestkant skal jeg se bort fra. Jeg håper at de etter hvert løfter blikket i retning av østkanten, og at de vil arbeide for å forbedre friområdene for barn og ungdom der. For det er jo her de største utfordringene ligger. Men vent litt! Er det mulig at den rød-grønne regjeringen forsatt er i lykkerus etter å ha vunnet valget, og at det nevnte kjøpet var et spontant kjøp (noe som jeg selv stadig vekk kan finne på å gjøre, og for eksempel overtrekke mitt kredittkort når jeg handler på Ikea). Kanskje jeg skal benytte anledningen - mens Jens fortsatt er i godt humør - og gi ham en ny utfordring. Han kan se på det som et Ekstrem oppussings-prosjekt hvor vi - befolkningen - vil kjenne forandringene «allerede før jul», som han lovet i Dagbladet sist lørdag. Mitt interessefelt er ikke strandperler (selv om også jeg selvfølgelig har opplevd det samme som Jens, og ikke funnet et eneste sted å sitte uten å kutte meg opp på skarpe steiner på strendene på Bygdøy), men rettighetene til etniske minoriteter i Norge. 

Artikkelen fortsetter under annonsen

UNDER DE KURSENE jeg har holdt om både konflikthåndtering og etniske minoriteters erfaringer og rettigheter på arbeidsplassene, beskriver ofte deltagerne hvordan de føler seg overveldet av den urettferdigheten de selv daglig opplever i kontakt med storsamfunnet. De føler avmakt, og utvikler samtidig en skepsis til de offentlig ansattes intensjoner når disse forsøker å «hjelpe». Denne skepsisen mener jeg overføres fra generasjon til generasjon. Gjennom egen arbeidserfaring og utallige samtaler med ungdom fra etniske minoriteter har jeg fått bekreftet min antagelse om at denne skepsisen ikke stopper ved førstegenerasjons-innvandrerne. Denne antagelsen ble forsterket etter et møte med Karrieresenteret ved Universitetet i Oslo tidligere i år. De ønsket råd om hvordan man bedre kunne tiltrekke seg ferdig utdannede med etnisk minoritetsbakgrunn. Dette er en gruppe som ikke søker veiledning ved Karrieresenteret. De ansatte var fortvilet over situasjonen, og følte de ikke nådde frem til denne gruppen nyutdannede. Til tross for Karrieresenterets gode intensjoner var denne gruppen skeptisk til de ansattes hensikter, og senteret undret over hva denne skepsisen var basert på.

FOR Å FORSTÅ bakgrunnen til denne mistilliten fra de norskfødte etniske minoritetsstudentene, mener jeg at det er hensiktsmessig å rette fokuset mot foreldregenerasjonen. Mange av disse har opplevd daglig diskriminering fra storsamfunnet, og uttalige mødre og fedre har tatt sine frustrasjoner og ydmykelser med seg hjem. Det er naturlig at hjemmet er det stedet hvor de kan lufte sine frustrasjoner og sitt sinne over den behandlingen de opplever. Å bli behandlet mindreverdig, og å bli stigmatisert og latterliggjort av storsamfunnet fører til en naturlig skepsis hos disse foreldrene, som de etterhvert overfører til sine barn. Både foreldre med etnisk minoritetsbakgrunn og andre norske foreldre bekymrer seg over de samme tingene i forhold til sine barns oppvekst og fremtid, men den førstnevnte gruppen har en ekstra belastning. Bekymringene deres handler også om hvordan deres barn skal klare seg i et samfunn de hverken føler aksept eller trygghet i. Basert på deres egne erfaringer kan en del av den ubevisste sosialiseringen komme til å handle om at det norske samfunnet ikke er til å stole på.

FOR Å SKAPE TRYGGHET blant de unge fra etniske minoriteter, må foreldregenerasjonens bekymringer og dårlige erfaringer i møte med det norske storsamfunnet settes i søkelyset. Min utfordring til Norges kommende statsminister er at han skal vise handlekraft en gang til og la etniske minoriteter merke forbedringer i utdanning, bolig og i storsamfunnet allerede før jul. Da kan kanskje den fremtidige generasjon ha glede av å bo i dette samfunnet som likeverdige borgere.