SPRÅKSIKKER: Mirjam Kristensen har skrevet en bok som på mange måter gjør sterkt inntrykk. 

Foto: ERLING HÆGELAND
SPRÅKSIKKER: Mirjam Kristensen har skrevet en bok som på mange måter gjør sterkt inntrykk. Foto: ERLING HÆGELANDVis mer

En utmerket roman om ensomhet

Men var det klokt å innføre holocaust som en del av fortellingen?

||| BOK: «De skulle bare ha visst at de tidligere så vakkert kjempende vennene hennes alle sammen hadde reist til Amerika og blitt rike og feite fordi de hadde solgt intelligensen sin til kapitalmaktene...Dette livet er helt absurd.»

Slik tenker den russiske universitetslektoren Dahlia, da studentene blir tause og ydmyke når hun forteller at alle hennes venner i Russland er forsvunnet.

Enkle tanker
Dahlia underviser i russisk litteratur i København. Hun flyttet til Danmark tjue år tidligere, etter at hun og ektemannen hadde kjempet for menneskerettigheter i det gamle Sovjet. Ektemannen forlot henne til fordel for en myk dansk kvinne, og de siste atten år har hun bodd alene i en leid leilighet: «Hun hadde stått opp om morgenen, laget frokost, gjort enkle ting, tenkt enkle tanker.»

Det er en sjelden jeg har lest en så nøktern roman som utrykker en så bunnløs ensomhet. Dahlia klarer ikke å «knekke den danske koden». Hun lengter tilbake til et Sovjet som ikke lenger eksisterer. En dag ringer naboen Isak på døren. Han betror henne at han kjørt på en ung kvinne, og stukket fra stedet. Da han dør, tynges Dahlia av den grusomme hemmeligheten.

Holocaust
Mot slutten av historien skjer en overraskende dreining som skal forandre hele romanen, et vellykket grep hun også benyttet i «De som er ute i regnværet» (2001). Dreiningen skal gjøre Dahlias ensomhet til et spørsmål om skyld, soning, diktning kontra sannhet.

Mirjam Kristensen viser også i sin fjerde roman at hun er en utsøkt stilist. Hennes langsomt gjentagende detaljrike språk fungerer svært godt når leseren kommer inn i rytmen. Men hun har gjort et uklokt valg. Gjennom den eldre intellektuelle jøden Isak, innfører hun Holocaust-problematikken; skyld og soning. Den tematikken er i seg selv så tung og litterært lukket, at den forskyver tyngdepunktet i romanen. Den forstyrrer det som er virkelig godt i denne boka: En bevegende skildring av en skyldbetynget eksilants ekstreme ensomhet.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 9. november 2009.

En utmerket roman om ensomhet