Filmanmeldelse: «Dune»

En utsøkt dyster feberdrøm

«Dune»-fans har ventet i fem år. Nå er filmen her – og den er høstens kinobegivenhet.

MÅ SES: «Dune» er et ambisiøst kosmisk fantasydrama, en intergalaktisk, visuelt ambisiøs sci-fi. Video: Warner Broes. Vis mer
Publisert

«Dune»

Fantasy / science-fiction

Regi: Denis Villeneuve
Skuespillere: Rebecca Ferguson, Zendaya, Timothée Chalamet, Josh Brolin, Stellan Skarsgård, Dave Bautista, Jason Momoa, Javier Bardem
Premieredato: 15. september 2021
Aldersgrense: 12 år

«En utsøkt truende fantasyfabel har endelig kommet til lerretet.»
Se alle anmeldelser

Hva om verdenshistorien ble sugd opp i et svart hull av en morter, kvernet og spyttet ut som stjernestøv over en planetær galakse? Hver gang jeg tenker på Frank Herberts «Dune», slår det meg at det må være oppskriften på sci-fi-klassikeren. Eposet er like langt som det er rikt, spekket med geopolitiske allusjoner og underfundigheter (sekkepiper!) fra vår egen planet. Og siden boka er så kul, er det synd at «Dune» er forblitt et bortgjemt kultfenomen. I år har filmverden blåst støv av galaksen.

Kan «Dune» i det hele tatt filmes? Hollywood tvilte. David Lynch ga et halvhjertet forsøk i 1984, og selv om jeg tilhører et absolutt mindretall som liker hans snåle steampunk-versjon, yter den ikke space-operaen rettferdighet.

Da regissørtalentet Denis Villeneuve fisket «Dune» opp av sine knuste ambisjoner i 2016, så det ut som den endelig skulle få sin big budget-versjon. En versjon som var drivende og eksperimentell, som styrte unna hollywoodske forenklinger. Det er en slik film «Dune» er blitt. Det er en stor kinobegivenhet.

GREVEN: Timothée Chalamet spiller Paul Atreides som prøver å innfinne seg med skjebnen. Foto: SF Studios / Warner Bros
GREVEN: Timothée Chalamet spiller Paul Atreides som prøver å innfinne seg med skjebnen. Foto: SF Studios / Warner Bros Vis mer

Utsøkt truende

Snurr film! Det hoppes lett fram til et årtusen satt til en fjern framtid. Her legges planene i århundrer, og planetene er frodige, steinete, ørkenaktige. Tellus er en saga blott, men adelstitlene – de lever i beste velgående. Hvert hus har hver sin planet, med sine intriger, og det kan til tider minne om «Game of Thrones». Det er lett å gå i surr, men skuespillernes ansikter er gode hukommelsesknagger.

Timothée Chalamet spiller Paul Atreides, en ung greve som prøver å avfinne seg med skjebnen som henger over ham. Foreldrene står ved hans side: Hertugen (Oscar Isaac) og mor (Rebecca Furgeson), som forvalter ørkenplaneten Dune. Det er her man finner galaksens eneste «spice»-kilde, en sjelden naturressurs, et kombinert rus- og transportmiddel alle vil ha kloa i. Derfor voktes reservoarene av enorme, peristaltiske ormer. Over bakken gjemmer det seg et nomadisk folk som vil gjøre opprør mot alle som sanker inn krydderet. Det er duket for en økologisk thriller.

Cinematografien er utrolig og atmosfæren er utsøkt truende, lydsatt av Zimmers droner.

Det bugner over av detaljer og karakterer. Skuespillerne er hentet fra arthaus-verdenen, som gir ferske ansikter til arketypene i denne intergalaktiske adelsstriden. Det er en lite verdensrom-vant gjeng, utenom Isaac. Charlotte Rampling er mørk og briljant. I Lynch sin versjon var nemesis Harkonnen en komisk og kvisete kapitalist. Nå er han frastøtende. Skarsgårds hårløse figur får nakkehåret til å reise seg, spesielt når han flyr rundt og grynter om inntekt etter å ha tatt et oljebad – det er kostelig!

Skranglete romskip

Plottet er umulig å oppsummere, for, ja, det er litt rotete. Samtidig forsterker det liksom inntrykket av at galaksen er utrygg og endeløs. Noen partier er langdryge, men Villeneuve har klart seg bra tatt det store materiale i betraktning. Linsa hans hopper elegant fra gassplaneter til indre sjelsliv, fra romskip til selvransakelse, etter alle vitenskapens regler. Universet er stilig, pompøst, samtidig drar adelen på seg brukte drakter og romskipene skrangler som søppelbiler. Fartøyene adlyder ikke alle knappetrykk, og denne kontrasten, mellom fjern framtid og low tech, er pirrende. På et tidspunkt strever et flue-helikopter med å slå ut vingen, og det er da det slår oss, at framtidsmennesket ikke lenger er uovervinnelig. Dette adelsfolket er underlagt naturens krefter; de har sett seg blinde på makt og «spice».

Historien brenner sakte. Flammen har bare kommet halvveis på lunta før filmen går i svart. «Dune» er bare «part 1». Det er en visuelt storslått opptakt, den mangler et stort klimaks, men vekker stor appetitt. Filmen slippes på HBO i oktober og man må for all del unngå å se den hjemme. Det er på storskjerm den kommer til sin fulle rett. Og hvis filmen innkasserer gode inntekter fra kinobilletter, er nok en påkostet «del 2» spikret.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer