En utviklings- politisk skandale

Bondevik-regjeringen har lagt alt til rette for en snever markedsliberalistisk tilnærming til en komplisert virkelighet

BONDEVIK-REGJERINGEN har gjennom utviklingspolitisk ledelse, ved tidligere statssekretær Olav Kjørven, i lengre tid kjørt en lukket politisk prosess på et meget viktig saksområde. Det dreier seg om opprettelsen av en mellomstatlig høynivåkommisjon for styrking av fattiges bruks- og eiendomsrettigheter. Både kommisjonsnavnet og formålet høres bra ut, men prosessen er dessverre i ferd med å bli en politisk skandale.Det har lenge vært kjent at tidligere statssekretær Kjørven har vært en sterk beundrer og tilhenger av den peruanske økonomen Hernando de Sotos teorier om fattigdomsbekjempelse. Kjørven sitter nå som avdelingsdirektør i UNDP, FNs utviklingsprogram og utvikler derfra et nært samarbeid med de Soto og hans institutt. Kjørvens beundring for de Soto og hans politiske tenkning ser ut til å ha smittet over på andre av regjeringens medlemmer og synes også å ha nådd statsministerens kontor. De Soto er en interessant mann. I sine unge år var han betraktet som marxist og var vel ansett på den internasjonale venstreside. Seinere har han konvertert til kapitalismen og de frie markedskrefters velsignelser. Problemet for verdens fattige er, i følge de Soto, at de tilhører den uformelle sektor i et lands økonomi og at eierforholdet til det lille de måtte ha eller bruke av husvære og jord, ikke er formaliserte rettigheter. Dersom de fattige bare får formalisert disse rettighetene og dermed kan pantlåne eller selge det lille de måtte ha, vil de stort sett ved egen hjelp og markedskreftene kunne komme seg ut av fattigdommen.

MED DETTE som hypotese har de Soto i sin siste bok «Kapitalens mysterium» gjennom en lang historisk og nåtids dokumentasjon prøvd å dokumentere dette. Mange av påstandene i boka kan virke besnærende ved første blikk, men de holder ikke for den kritiske ettertanke. De Soto farer med harelabb gjennom historien og ekskluderer alternative syn og erfaringer for å få det hele til å stemme. Han overser en rekke forhold som er knyttet til tradisjon, kultur og kollektive rettigheter i utviklingsland og gir sterke og entydige råd som kan bli fatale for mange av verdens fattige om de skulle settes ut i livet. Hvordan sikrer man at urbefolkning og kvinner ikke kommer dårlig ut? Hva gjør en fattig bonde dersom storgodseieren manipulerer ham til å selge jordstykket sitt, eller han desperat trenger kontanter for å sende barnet sitt på sykehus? Dersom man bruker enkle løsningsmodeller på kompliserte problemstillinger knyttet til rettigheter til jord og hus, risikerer man at fattige mennesker blir enda mer sårbare og dermed fattigere enn de allerede er.Den globale høynivåkommisjon som nå etableres, skal blant annet utvikle verktøy som ulike land kan bruke i sine formaliseringsprosesser av rettigheter for de fattige. Markedsfundamentalisten de Soto er av Bondevik-regjeringen foreslått som leder, sammen med den tidligere utenriksministeren i USA, Madeleine Albright. Samtidig gjøres det klart i kommisjonens politiske grunnlagsdokument at de Sotos tenkning og forfatterskap skal tillegges særlig vekt. Hans politiske forskningsinstitutt i Peru skal ha en særlig rolle som premissleverandør for kommisjonens arbeid. Er det rart tanken går til bukken som skulle passe havresekken?Etter hvert har det kommet fram at Hernando de Soto forlanger skyhøye konsulenthonorarer for det han gjør. For kort tid tilbake ville en britisk forskningsinstitusjon, det velrenommerte International Institute for Environment and Development i London, ha han til å holde foredrag og delta i en etterfølgende diskusjon. Honorarkravet var ca 300 000 kr, 1.klasse på fly og limosine til og fra flyplass. Det ble intet av oppdraget. Bistandstorget, et norsk nettverk, prøvde seg også, og denne gangen var honorarkravet 200 000 kr. I Tanzania arbeider de Sotos institutt og medarbeidere på oppdrag for landets regjering, betalt med norske bistandsmidler. Også i denne sammenheng er honorarer og godtgjørelser skyhøye både mht utenlandske og lokale konsulenter, og månedsinntekten for de internasjonale konsulentene ligger langt over den lønn både Tanzanias og Norges statsminister har.Av disse grunner bør de Soto verken lede, eller være medlem, av denne mellomstatlige kommisjonen.

KOMMISJONEN HAR så langt 19 medlemmer, inklusive vår egen utviklingsminister. Man skal ikke studere sammensetningen lenge for å kunne slå fast at dette er en kommisjon med tung sentrum/høyre politisk dominans selv om det også finnes et par moderate sosialdemokrater. Bare 4 av 19 medlemmer er kvinner. Det sivile samfunn er holdt nesten helt utenfor. Det samme gjelder for akademiske institusjoner som stiller seg kritisk til de Sotos tenkning og politikk.Alt er lagt til rette for en snever markedsliberalistisk tilnærming til en komplisert og mangfoldig virkelighet. Det har ikke vært mangel på advarsler og motforestillinger innad i den utviklingspolitiske forvaltningen i både Norad og UD. Norske ambassader i afrikanske land har også advart, men intet har nyttet. Den politiske ledelse har vendt det døve øre til. Den har villet ha det opplegg som nå ligger på bordet og som nå høster økende kritikk internasjonalt. Det sivile samfunn og sosiale bevegelser som representerer de fattige har først nå fått anledning til å ytre seg om kommisjonens sammensetning og mandat. 13. september, dagen etter stortingsvalget, hadde utviklingsministeren en såkalt forpresentasjon av kommisjonen i New York som det norske bidrag til FNs toppmøte om tusenårsmålene som fant sted 14. og 15.september.

DETTE KUNNE IKKE Jens Stoltenberg og hans kommende regjeringsmedlemmer rekke å gjøre noe med. Men den nye regjeringen arver en sak fra sin forgjenger som er intet mindre enn en utviklingspolitisk skandale. Det politiske opplegg for kommisjonens arbeid er i motstrid med fundamentale prinsipper og verdier i programmene til alle de tre nye regjeringspartiene. Det møter økende politisk storm fra akademia og det sivile samfunn både i Norge og internasjonalt. Stoltenberg bør fortelle Bondevik at en politisk snuoperasjon bør startes nå og deretter fullføres av den nye regjeringen.