Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En utvilsom bragd

Torgrim Eggen har laget en lesefest ut av Axel Jensens brutale liv.

Axel Jensen i båten sin, Shanti Devi, i 1985. Nå har Torgrim Eggen skrevet biografien til forfatteren, som døde i 2003. Foto: Odd H. Anthonsen
Axel Jensen i båten sin, Shanti Devi, i 1985. Nå har Torgrim Eggen skrevet biografien til forfatteren, som døde i 2003. Foto: Odd H. Anthonsen Vis mer

Sagaen om rikmannssønnen og forfattertalentet Axel Jensen har alltid hatt en enorm fascinasjon. Helt fra han slo gjennom på 50-tallet med romanene «Ikaros» og «Line» og fram til han lå som en gjærende pudding i sykesengen, gradvis fortært av ALS, hadde han en uforholdsmessig stor plass i offentligheten, målt opp mot en sparsom produksjon. Eller var den kanskje heller umåtelig stor?

Jensen skrev og skrev, uendeligheter med sider, håndskrevet og maskinskrevet. Det ble likevel få og tynne bøker av det. Kanskje han var altfor selvkritisk, kanskje ukonsentrert og fortapt i digresjoner, kanskje offer for lammende prestasjonsangst.

Helt sikkert alt dette, og Jensens kamp med seg selv og med verden omkring, blir brutalt og levende skildret i Torgrim Eggens formidable biografi.

En utvilsom bragd

Det er en utvilsom bragd Eggen har utført. Forfatterskapet presenteres i full bredde, inkludert de uferdige prosjektene. Vi får også detaljerte skildringer av hans talløse romantiske forhold og de ville prosjektene han prøvde å iverksette. Det er store mengder rusmidler, sprit og hallusinogener. Jensen spanderer med penger han ikke har, og utagerende svirebrødre flokker seg rundt ham. Økonomiske kriser, depresjoner og knusing av inventar og kjærlighetsforhold, alternerer med sublim romantikk og eventyrlyst. Hans elendige forhold til egne barn er nitrist.

Jensen var favoritt hos Cappelen-forlegger Henrik Groth og får mange forskudd. Han dyrkes som et geni, og det virker åpenbart at dette ikke var sunt for en søkende sjel. I år etter år sender han ubetalte regninger til forlaget, og det er vanskelig å forstå mekanismene som driver forlaget til å holde det gående. Dette burde fått et sterkere kritisk søkelys, men kanskje det ikke har fristet å gå i rette med det forlaget som også er utgiver av biografien og i tillegg har utgitt mange av Eggens andre bøker?

Kåseriets fristelser

Torgrim Eggen debuterer her som biograf. Han har tidligere utgitt romaner og sakprosa, og har utviklet en personlig kåserende stil. Dette er både styrke og ulempe i det biografiske arbeidet. Leseren minnes hele tiden om hvem som skriver med stadige kommenterende drypp – gjerne litt spydige og irettesettende, men også jovialt kameratslige. Når Eggen forteller at Jensens aske skal spres i vannet, hekter han på «... et element han kanskje burde ha drukket mer av». Jada.

Andre ganger flyter det ut i irrelevante digresjoner. Når han skriver om Jensens samarbeidspartner, forfatteren Lasse Tømte, hekter han på en parentes: «... for øvrig mannen som ytrer den udødelige replikken ‘Kan du ikke snurpe igjen smella di, du maser som et lokomotiv’ i Wam & Vennerød-filmen Lasse og Geir.» Hva så?

Idiotforklaringer

Eggen er levende interessert i den hippe tiden og alternative livsstilen Jensen representerte, men han er samtidig besatt av å idiotforklare den metafysiske undringen og letingen som preget så mange i beat/hippie-tida. Dessverre blir et utvilsom alvor og et viktig element i forfatterskapet dermed tåkelagt. Axel Jensen lette etter skjulte mønstre og innganger til frigjørende visdom, veier til opplysning, måter å komme seg ut av den materielle, grå borgerligheten som omga ham.

Som forfatter var han en mester i å skildre slik søken, men det var ikke løsningene, ikke dogmene han primært formidlet. Det var selve prosessen, reisene ut i det ukjente, oppgittheten over det gitte, det banale og forutsigelige, som ga drivstoff til hans fantastiske litterære maskiner. Spørsmålene trumfet svarene.

Bullshitjeger

Eggen har også annetsteds markert seg fortjenstfullt som bullshitjeger mot den såkalte new age-sfæren og all dens tåpelige svada som selges som visdom. Det er gøy å lese hans utlegninger av guruenes flyktige tankespinn, men det oppleves som en avsporing her.

Å punktere de mange løgnene hos en forfatter, har noe paradoksalt ved seg, siden forfatteren jo nettopp lever av å fiksjonalisere verden. Når romanen «Ikaros» avviker på sentrale punkter fra den Sahara-reisen som ligger til grunn for boka, er jo det nettopp et resultat av fiksjonslitteraturens krav. Axel Jensens mesterskap lå i den kraftfulle forvandlingen av opplevd stoff til besettende litteratur. Det er naturligvis vanskelig å knekke koden bak slikt mesterskap, ikke bare i en biografi.

Når Eggens bok fortjener en høy terning til tross for innvendingene, så er det fordi han har anrettet en lesefest av en helt annen karakter enn Jensens bøker, men ikke desto mindre en fest. Det er besettende moro og dypt rystende å lese denne biografien.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media