En vakker fortelling

Erindringsroman av europeisk format som rommer alt hva hjertet begjærer.

BOK: «Jeg er fullt klar over at når håret gråner, blir erindringene grønne og fagre og lite å stole på,» skriver en aldrende Thorvald om sine minner fra barndommen på Nord-Vestlandet i tjue-/trettiåra.

Og «tuberkuloseforfatteren» Skogheim har verken spart på dramatikk eller tidstypiske og eventyrlige skikkelser i sin siste roman.

Den nå invalide Thorvalds mor var finsk-russisk jødinne som flyktet over grensen med en madonnafigur full av edelsteiner. Her ble hun «reddet» av Sandor, kaptein på en fraktebåt langs norskekysten, og deres to sønner vokser opp på Nord-Vestlandet et sted. Det vil si, Thorvalds bror dør en voldsom død og dette blir Thorvalds tragedie, en tragedie han nærmer seg langsomt i sine erindringer, springer i tid, unndrar seg, antyder.

Morbid

De fleste «unndragelsene» dreier seg om skjebner i hans barndom, typer symptomatisk for tida han vokste opp i. Som Ingar Nilsen, bryggemann og likkistesoter, «med et stirrende glassøye, en motbydelig stortå, en byll under venstrearmen og en tarm han kunne kreiste ut. Med dette utstyret hanglet han gjennom livet. Andre har mye mindre å rutte med.»

Blant dem er farens halvbror Emil, halvgal løgner som hevner seg på sin psykopatiske far ved bokstavelig talt å la ham råtne i sin egen seng.

For det er mye grotesk i Skogheims roman, en trollfjellaktig morbiditet der et hovedmotiv er menneskets ensomhet: Eller menneskets lodd, der «alt og alle rundt meg syntes å være så bittert alene uten at det kom synlig eller hørlig til uttrykk».

Alene er også Thorvald, en «noen» som ble femten år før han hørte og forsto at han hadde «navn og nevnelse i et annet menneskes bevissthet».

Sensuell

Fremst av alt er dette likevel ei vakker bok i ordets beste betydning, med en våknende erotikk desto mer sensuell fordi den bare antydes. Som skildringen av kjærlighetsakten mellom den aldrende storvokste vaktmesteren og den villige stuepiken, som den unge Thorvald uforvarende overværer: «Det er ikke alt som nødvendigvis skal forståes her i livet, men hendelsen der ute har i min erindring for all ettertid en skjønn dåm av pastoral stemning over seg.»

Her er samtidig en rekke iakttakelser, skrevet i det høystemte gammelmodige pastorale språket som kjennetegner den helt særegne forfatteren Skogheim, «den er påfallende, denne menneskenes totale uvitenhet om forestående tragedier».

Nettopp stilen er så gjennomført at Skogheim kan tillate seg store ord, som at «erindringene ble det vakreste tonehus». Eller også beskrivelsen av Thorvalds illeluktende kamerat Hagbart, et matematisk geni som «spilte himmelsk musikk [...] til menneskenes forundring og glede». Denne karakteristikken kan også brukes om denne boka, en nordisk pris verdig om det hadde vært opp til en av verstingene å bestemme.