En vakker verden går til grunne

Godt, men langdrygt, om en pastellfarget etterkrigsverden.

BOK: «Solen kom fram etter krigen, og vår verden ble Technicolor,» skriver kanadiske Ann-Marie MacDonald i sin mastodontroman fra en flybase i Canada. MacDonald er tidligere oversatt med kritikerroste «Understrømmer». Nå har hun tematisert etterkrigstidas optimistiske «bygge landet»-stemning -   sett gjennom niårige Madeleine.

Madeleine bor i en verden der flatbanker er et kjøkkenredskap, der en lykkelig mor i kardigansett og en snill oberstfar kysser hele tida. Og der den tysktalende jødiske naboen har «telefonnummeret» tatovert på armen.

Rystende

Men pastellfargene krakelerer. Den rettferdighetstro faren får problemer på grunn av lyssky virksomhet under den kalde krigen, datteren på grunn av en pervers lærer. Her skjer mord og groteske overgrep. Og MacDonald har fått til denne uhyggelige blandingen av barnlig erindringsaktig uskyld og de mest rystende perversjoner.

MacDonald har villet «alt» i denne boka. Gjennom Madeleines far får vi også med Cuba-krisen, månelandingen og ikke minst jerngrepet fra den kalde krigen.

Og et Etterkrigs-Canada som i våpenkappløpets navn heller tok imot forskere som var tidligere nazistiske krigsforbrytere, enn mulig kommunisttro jøder.

Lang

Det hadde vært en fordel om en konsulent hadde dempet MacDonalds tastetrang. For hun blir for detaljfiksert og kunnskapsivrig i en roman som er altfor lang. Sju hundre sider er som regel det. Og med en avslutning som på «amerikansk» vis er direkte antilitterær: der den voksne lesbiske Madeleine går i terapi for å løse opp i de mange fortrengte sår fra barndommen.

Boka er godt oversatt, til tross for at originaltittelen «The Way the Crow Flies» vel egentlig betyr i rett linje. Mens «Som kråka flyr» heller forbindes med retningsløs flaksing. Ikke for det -   den norske betydningen er vel den mest dekkende for denne (altfor) mangfoldige romanen.