En vanlig mann

Han skriver bøker, teaterstykker, opera og filmmanus, setter i scene og maler. Med samme lidenskap. Hans store bok «Åndefjellet» kommer nå på norsk.

PARIS (Dagbladet): - En forfatter er en vanlig mann. Det er ikke noe eksepsjonelt, men et spørsmål om å gå veien ut, om utholdenhet. Hvis man vil noe, gir man ikke opp, sier Gao Xingjian. Vi sitter i halvmørket i hans leilighet i Paris, der han har bodd i eksil siden 1988 som politisk flyktning. Stemmen er lav, men intens, og det franske språket fullstendig flytende. Han er nettopp tilbake fra Taipeh.

Hans liv ble totalt endret av en telefon 12. oktober 2000. Det var for å fortelle ham at han som første kineser hadde fått Nobelprisen i litteratur.

«I Gao Xingjians forfatterskap tilbakeføres litteraturen til individets kamp for å overleve massenes historie. Han er en tviler og en gjennomskuer uten forsøk på å kunne forklare verden. Han mener å ha møtt friheten bare i det å skrive,» skriver det Svenske Akademiet.

Gao Xingjian

Født: 4. januar 1940 i Ganzhou i Kina
Yrke: Forfatter, oversetter, dramatiker, iscenesetter, kritiker og maler

  • «Gjenutdannet» under Kulturrevolusjonen
  • Oversetter i 1978, første novelle publisert
  • 1980- 87: Skrev noveller, teaterstykker og essay
  • 1987: Forlot Kina
  • 1988: Kom til Paris
  • 1989: Skrev prisromanen «Åndefjellet»
  • 1992: Ridder av Kunst- og litteraturordenen i Frankrike
  • 1998: Ble fransk statsborger
  • 2000: Skrev «En ensom manns bok»
  • 2000: Ble tildelt Nobelprisen i litteratur
  • Har også skrevet en rekke teaterstykker, noen skrevet direkte på fransk, og har vært representert på 30 maleriutstillinger over hele verden.

Opptatt

- Jeg måtte reorganisere livet mitt. Jeg fikk ikke begynt å skape igjen før i begynnelsen av dette året. Før det var det bare møter, intervjuer og konferanser hele tida. I massemediene var det som en virvelvind. Jeg ble en samfunnsperson. Det offentlige bildet av meg var ikke mitt bilde. Individet forsvant helt. Det jeg vil vise er det jeg har gjort, ikke meg selv.

Gao Xingjian tar en slurk te.

Han er helt avslappet, i skarp kontrast til den hektiske tida han har vært igjennom. Det er ikke lett å forestille seg at denne høflige, avmålte mannen er så full av skapende lidenskap.

- Jeg elsker all slags kunst. Kanskje bortsett fra musikk og dans, selv om jeg holdt på med det da jeg var liten. Det har alltid vært min drøm å samarbeide med komponister for en opera. Mitt stykke «Snø i august» ble opera nå og satt opp i Taipeh. For første gang satte jeg den i scene selv.

I 2003 skal den settes opp i Marseille, der gir de meg carte blanche. I tillegg til operaen skal det være teaterstykke, poesi og maleriutstilling. Jeg skal male fresker på 30 meter. Og min første film kommer til å bli vist der. Det er en stor utfordring. Jeg liker Marseille, med dens varme, sydlandske atmosfære, sier Gao Xingjian.

Perioder

Han deler sin skapende virksomhet inn i perioder. Det er ei tid for bøker, ei tid for teater, og ei tid for malerier, når ordene ikke lenger klarer å uttrykke hva han føler.

- Da leser jeg ikke lenger, og hører ikke på radioen. Musikk hjelper meg å skape. Jeg kan høre på samme plate flere ganger. Da har jeg ingen ord i hodet. Det jeg skaper er ingen illustrasjon. Jeg interesserer meg mer for en indre visjon, antydet av musikken.

- Hender det at skrivekunsten og malerkunsten konkurrerer med hverandre?

- Nei, de er ikke i opposisjon. Det er ikke spørsmål om et valg. Det er en utfordring å få til alt. Det moderne samfunnet er for låst av inndelingen i yrker. I min barndom var det ikke sånn.

Tidlig

Gao Xingjian vokste opp i en liberal familie, uten bånd av noe slag. Han hadde lett for studiene, og var tidlig klar over at han ikke kom til å bli fotballspiller. Han studerte matematikk og fysikk, men ble en dag låst fast i en geometrisk formel. Da besluttet han å gjøre noe annet, mer interessant.

- Når skrev du din første bok?

- Da jeg var ti. Den var som en engelsk eventyrroman, som «Robinson Crusoe». Med illustrasjoner. Jeg hadde allerede skrevet dagbok siden jeg var åtte. Jeg var litt sykelig av meg og tilbrakte mye tid på rommet. Dagboka holdt jeg på med til Kulturrevolusjonen. Det jeg skrev var knyttet til atmosfæren. Min eneste frie uttrykksform var dagboka. Jeg skrev også ti teaterstykker. Men i 1966 brente jeg alt. Jeg hadde skrevet for å føle min egen eksistens. Men først og fremst var det en glede.

Tvunget til jordbruksarbeid

Før Kulturrevolusjonen ble Gao Xingjian tvunget til å arbeide som jordbruksarbeider.

Under revolusjonen ble han sendt til en gjenutdannelsesleir. I seks år måtte han jobbe hardt i åkrene.

Men selv i de vanskeligste periodene i hans liv fortsatte han å skrive. Det var en besettelse.

Etter å ha arbeidet som oversetter en stund, fikk Gao Xingjian oppført flere stykker og utgitt bøker. Men «Bussholdeplassen» i 1983, inspirert av Beckett, ble fordømt av Kommunistpartiet. Samme skjebne fikk «Den andre bredden» i 1986, men stykket ble oppført i Taiwan og Hongkong. Gao Xingjian var blitt en bannlyst forfatter. I 1987 forlot han Kina og slo seg ned i Paris. Etter massakren på Den himmelske freds plass meldte han seg ut av Kommunistpartiet, fordømte massakren og lukket for alltid døra til Kina.

Reise

«Åndefjellet» kom ut i 1989, basert på en lang reise i Sør-Kina. Forfatteren hadde nettopp vært gjennom en krise, da han fikk en feil diagnose om lungekreft.

Det er på mange måter en pilegrimsroman, med vekslende bruk av jeg, du, han og hun. Gao Xingjian gjorde med denne mammutromanen opp med nostalgien fra hjemlandet.

Forberedt på eksil

- Jeg brukte sju år på å skrive den. Jeg visste at det ikke ville være mulig uten å bli sensurert, selv om den ikke handler om politikk. Uttrykket er romantisk. Det var som et eventyr å skrive den. Jeg skrev for meg selv. Da jeg hørte om massakren på Den himmelske freds plass, visste jeg at jeg måtte bli ferdig. Jeg hørte på nyhetene hvert kvarter. Etter romanen ville jeg komme et nytt liv i møte, i eksil.

- Hva er hensikten med å bruke så mange pronomener?

- Det er for å beskrive flere personer, etter hvert som handlingen skrider framover. Det gir anledning til å streife underveis. Når man mediterer i de store fjellene, møter man ikke mange mennesker. Indre stemmer skaper en dialog. Jeg blir du. Det er monologens struktur. Siden tar man en viss avstand og jeg blir han, sier Gao Xingjian og trekker en parallell til Goethes Mefisto.

Å skrive er for ham en måte å komme seg ut av Kina på, etter å ha tilbrakt halve livet der. Nå nyter han uttrykksfriheten. Men forfatterskapet er ingen politisk kamp for ham. «Åndefjellet» er en roman, ingen politisk provokasjon.

Uttrykke

- Litteratur er litteratur. Jeg har først og fremst behov for å kunne uttrykke meg. Jeg tenker ikke på å bli utgitt, særlig ikke i Kina. Jeg er en planetær borger, uten grenser, som en fugl. Jeg kjemper for individuell frihet. Enhver makt kveler meg. Jeg har ikke lenger noen nostalgi ved ikke å bo i Kina. Jeg har valgt å leve i eksil og er nå fransk statsborger. Det er en glede, ingen smerte. Det er nødvendig for arbeidet mitt.

Har vært i Norge

Gao Xingjian beklager å ikke kunne komme til Norge i forbindelse med at boka hans kommer ut. Han har vært i Norge flere ganger og elsker Munch.

- Han maler skyggene av det nordiske lyset og melankolien. Han er en stor maler, slår fagmannen Gao Xingjian fast.

Selv er han fullbooket til 2004. Det er prisen for å ha hentet Nobel-laurbær i Stockholm.

NOBELKUNSTNER: Gao Xingjian er også en anerkjent maler.