TERNINGKAST FEM: Ricardo Darín (t.h.) spiller den døende Julián i Cesc Gays «Truman». I bakgrunnen motspiller Javier Cámara. 
TERNINGKAST FEM: Ricardo Darín (t.h.) spiller den døende Julián i Cesc Gays «Truman». I bakgrunnen motspiller Javier Cámara. Vis mer

En varm og diskré film om døden

Anmeldelse: «Truman»

FILM: Julián er middelaldrende, fraskilt og blakk, og har bestemt seg for å gi opp kampen mot den uhelbredelige lungekreften. Han blir derfor både overrasket og glad når barndomsvennen Tomás en morgen står på døren, etter å ha reist den lange veien fra Canada for å tilbringe en siste helg sammen med sin gamle bestekamerat.

Truman

5 1 6

Drama

Regi:

Cesc Gay

Skuespillere:

Ricardo Darín, Javier Cámara, Dolores Fonzi m.fl.

Premieredato:

29. juli 2016

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

Truman

«Siste etappe.»
Se alle anmeldelser

Mannlig
Dette kjærkomne overraskelsesbesøket danner utgangspunkt for Cesc Gays varme og lavmælte film om døden, hunder og mannlig vennskap. Tittelens Truman er nemlig Juliáns trofaste gamle boxer, og selv om han tilsynelatende har et fullstendig usentimentalt forhold til sin egen bortgang, er Julián svært bekymret for hva som vil skje med hunden når han omsider vandrer heden. På denne måten gjør Gay Truman til et bilde på en typisk mannlig måte å snakke rundt følelser snarere enn om dem, og det sier mye om både manuset og innsatsen til hovedrolleinnehaverne Ricardo Darín og Javier Cámara at dette grepet aldri framstår som konstruert.

Julián har levd et rikt liv, og selv om han kunne gjort mye annerledes, går han døden i møte uten anger. Tomás er på sin side langt fra like komfortabel med vennens beslutning om å stoppe cellegiftbehandlingen, men siden også han er ute av stand til å artikulere følelsene sine dilter han pliktskyldig etter mens Julián forsøker å finne et adoptivhjem til hunden.

Indirekte
«Truman» markedsføres som en dramakomedie, men den som forventer å le vil bli skuffet. Like fullt gjennomsyres filmen av en lett og ubestemmelig tone som gjør komediemerkelappen forståelig, og som bygger opp under rollefigurenes manglende evne til å føle de «riktige» følelsene og gi uttrykk for dem på «riktig» måte.

Sorg og vemod pipler fram på de mest uventede steder, samtidig som de store talene og emosjonelle utbruddene glimrer med sitt fravær. Og det er nettopp disse små, kontrollerte faktene, og Gays indirekte tilnærming til store spørsmål og følelser, som gjør «Truman» til en severdig film.