KAOS Først gikk Audun Lysbakken, så gikk departementsråd Harald Nybøen. Likestillingspolitikken i Norge er i kaos på 8. mars. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET.
KAOS Først gikk Audun Lysbakken, så gikk departementsråd Harald Nybøen. Likestillingspolitikken i Norge er i kaos på 8. mars. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET.Vis mer

En varslet krise

Er det bare å nedlegge hele likestillingsdepartementet, spør Marie Simonsen.

Audun Lysbakken er den andre statsråden på få år som har måttet gå fra departementet som bestyrer regjeringens likestillingspolitikk. I går gikk også departementsråden av. Det gir et misvisende inntrykk av at noen bryr seg om politikken som drives der.

Likestillingsministere skaper riktignok overskrifter når de mener noe om ting som går på privatlivet løs, for eksempel om pappaperm og trillegrupper for fedre. Men stort sett har departementet levd en anonym tilværelse. Når departementet rystes i grunnvollene, er det en varslet krise som ingen har brydd seg med å ta alvorlig. Det skumles til og med om å nedlegge hele departementet og flytte likestilling over til arbeidsdepartementet. For en fallitterklæring det ville være. Selv om likestilling trekkes fram som en helt grunnleggende verdi i Norge, og vi liker å skryte av at vi er verdensmestere på området, har ikke likestillingspolitikk høy anseelse blant politikere og journalister.

Det er ikke så rart, for det er verken mye penger eller makt i likestilling. Politikken som ofte fremstilles som dominerende og overordnet, kan minne om et hobbybruk for spesielt interesserte når man går inn i den. På overflaten foregår en debatt som er uhyggelig banal. Likestilling er blitt en tumleplass for politikere med lettvinte utspill og lite substans. Det er en ond sirkel.

I praksis består norsk likestillingspolitikk av foreldrepermisjonspengene på 15 milliarder kroner som kanaliseres fra Finansdepartementet til NAV. En del penger ligger også i handlingsplanen for likestilling; det bevilges til ombud og nemnd, men de store pengene er på utsida av departementet som angivelig styrer en av våre kjerneverdier. Onde tunger i byråkratiet pleide å kalle BLD for «bittelilledepartementet», et navn som ikke er like treffende etter at det har fått flere tunge oppgaver de seinere åra. Andre kaller det bevilgningsdepartementet, fordi en sentral oppgave i likestillingsavdelingen er å bevilge penger til ulike interesseorganisasjoner og prosjekter. Tildelingene bærer preg av hva den til enhver tid sittende statsråd brenner for. De seinere åra har det medført at BLD gir mer støtte til mannsorganisasjoner som driver med likestilling enn til kvinneorganisasjoner. En av de største bevilgningene har gått til stiftelsen Reform.

Det er uansett snakk om småpenger sammenlignet med bevilgninger fra andre departementer. Lista over tildelinger som Lysbakken oversendte kontrollkomiteen forrige uke besto av knapper og glansbilder som viser at selvforsvarspotten på en halv million kroner utgjør en liten formue for dem som er avhengig av departementets gunst. En fillesak, kalte mange det, helt til Lysbakken måtte gå. Forvaltningen i BLD blir med andre ord ikke tatt helt på alvor. Det handler jo bare om likestilling og sånn.

Tildelingene forteller om en svak organisering av likestillingspolitikken og en mangel på forvaltningsstruktur. Hvis noe skulle skje som krever handling og strakstiltak, som under voldtektsbølgen i Oslo i fjor høst, finns det ikke et apparat til å ta seg av oppgaven. Den må settes ut. Hvorfor ikke til jenteforsvar i Trøndelag?

Ingen andre politikkområder blir styrt på en så lemfeldig og ustrukturert måte, til tross for at likestilling i festtaler tillegges avgjørende betydning for norsk velferd. Finansminister Sigbjørn Johnsen liker å fremheve at kvinners yrkesdeltakelse har mer å si for norsk økonomi enn oljeformuen. Da er det underlig ikke å sørge for et apparat som kan gjennomføre regjeringens politikk på et så viktig område, eller gi statsråden like stor myndighet som ansvar. I stedet utredes det og legges i skuffen; først likelønnskommisjonen og så Graver-utvalget. Likestillingsutvalget ledet av professor Hege Skjeie foreslår et eget direktorat, som både kan drive tilsyn og veiledning om aktivitetsplikt. Høyre har allerede fnyst av ideen og kalt det overformynderi og bortkastete penger.

Problemet er at dagens struktur, eller forbløffende mangel på sådan, nettopp er sløsing med ressurser og til hinder for at en vedtatt politikk blir gjennomført. Det ville vi ikke godtatt på noe annet område. Men vi snakker tross alt bare om likestilling.