En varslet tragedie

Trippeldrapet i Tromsø er beretningen om det varslede drap. «Må det skje et nytt trikkedrap?» var tittelen på mitt helsides debattinnlegg i Aftenpostens Aften for vel ett år siden, onsdag 12. mars 2008. Jeg påpekte og begrunnet den gangen hvordan nedleggelsen av sykehussenger setter vårt samfunn i fare. Advarslene har vært mange, fra flere enn meg. Vi fortviler over disse triste og uverdige hendelsene som skjer midt i folks hverdagsliv. Mitt hjerte blør også for dem som har begått drapene. Når de forstår hva de har gjort, blir også deres liv ødelagt. De kan aldri legge hendelsen fra seg. Selv om handlingen er utslag av sykdom, og de derfor ikke er strafferettslig ansvarlige.

Jeg tror at politikere og byråkrater ikke skjønner hvor dårlige de sykeste er. Har dere noen gang truffet dem, snakket med dem, holdt dem i hånden, vist dem medfølelse? Ikke én gang, sånn for skams skyld. Men flere ganger. Igjen og igjen, fulgt dem, forsøkt å forstå. Slik vi, som har vært medlemmer av kontrollkommisjonen på den regionale sikkerhetsavdelingen på Dikemark, har gjort gjennom de åtte år jeg har hørt til der. I debatt etter debatt er det reist kritikk mot psykiatrien. Men det er ikke de psykiatriske institusjonene det er noe i veien med. Feilen finner vi i norsk helsepolitikk. Det er våre ansvarlige helsepolitikere med helseministeren i spissen som ikke vil forstå. Det er de som har ansvaret. Også Rådet for psykisk helse og organisasjonen Mental helse har et tungt ansvar for den politikk som har fått utvikle seg på dette området. Det skal spares penger. På bekostning av de aller sykeste blant oss. Av uransakelige grunner mener departement og minister at vi ikke trenger sykehusene. Forstå det, den som kan.

Og urovekkende nok – tungtveiende innlegg fra folk vi så gjerne vil ha tillit til, sier at slike tragiske hendelser må vi leve med. Sentrale politikere og helsedirektører, idealistiske og ofte naive professorer, psykologer og brukergrupper vil ha oss til å tro at det ikke er mulig å forutsi hvem som kan komme til å skade noen. Disse påstandene godtar jeg simpelthen ikke. Vi kan ikke, og vil ikke, leve med at slike hendelser kan inntreffe, så lenge våre ansvarlige helsemyndigheter ikke gjør det de kan for å forhindre det. Når det hevdes at vi ikke vet hvem som kan bli såkalt farlige, taler vi mot bedre vitende. Vi vet mye om hvor vi skal lete etter dem som tidvis er så frustrerte og hjelpeløse, at de uforskyldt kan komme til å begå fatale handlinger. De er alvorlig syke, og vi plikter å hjelpe dem. Men vi gjør det ikke. Det norske samfunn sparer penger i den tyngste del av psykiatrien. Sykehus som ennå ikke er nedlagt, må holde budsjettene. De sorterer under økonomene, det vil si de lukrative helseforetakene. Men et sykehus er noe annet enn et budsjett, helseminister! Det er et sted for medmenneskelighet og behandling, også i psykiatrien, ja, særlig i psykiatrien.

Mest grotesk så jeg det på Regional sikkerhetsavdeling (RSA) på Dikemark høsten 2008. For åtte år siden var det 32 sengeplasser på RSA. Fra år til år er dette antallet redusert. Ved årsskiftet 2008/2009 var det bare 16 plasser. Antallet var halvert i løpet av mine åtte år i kontrollkommisjonen. I en periode høsten 2008 ble dessuten bare 13 plasser benyttet. På spørsmål fra meg om bakgrunnen for dette, fikk jeg beskjed om at det var klart pålegg fra administrasjonen av hensyn til budsjettet. Uten hensyn til at det satt flere psykotiske drapsmenn i fengsel og ventet på plass for utredning. Jeg minner om at dette er en av de viktigste sikkerhetsavdelinger i landet. Som mangeårig medlem av kontrollkommisjonen føler jeg en forpliktelse til å informere om nettopp dette. Helsepolitikerne vifter gjerne tilfreds med Opptrappingsplanens milliarder som – ganske riktig – har gjort det bedre for dem med lettere psykiske lidelser. Disse kan det være relativt enkelt å behandle. Det kan dreie seg om utbrenthet, akutte depresjoner, angst eller spiseforstyrrelser. Det er godt at de har hatt nytte av opptrappingsmidlene. Denne gruppen, ofte kjente samfunnsaktører, er dessuten i stand til selv å fortelle om sine problemer. Og gjør det.

Det er ikke disse jeg snakker om. Jeg snakker om de virkelig alvorlig syke, de psykotiske og utilregnelige pasientene, mennesker som ikke har innsikt i sin sykdom og ikke forstår hva som feiler dem. I kampen om opptrappingsmidlene har de falt utenfor. Mange har til og med fått det verre. Dette er en gruppe vi vet mye om, og som vi skylder å ta vare på. Noe annet er ansvarsfraskrivelse. Vi vet hvem de er, svært mange av dem. Vi trenger ikke et nytt utvalg for å finne ut det. Hva gjorde helseminister Bjarne Håkon Hanssen etter tragedien i Tromsø? Tok med seg sine helsedirektører og politidirektøren og møtte pressen. – Nå skal vi utnevne et utvalg som skal se på drapene, som er utført av psykiatriske pasienter de siste fem årene, var budskapet.

Det er rystende at helseministeren og hans mange rådgivere er så uvitende. Vi har nemlig kunnskap nok. Sykehussengene er fratatt pasientene. Og sindige avdelingsoverleger står frem på TV og beklager at de ikke kan ha pasientene inne mer enn noen dager, for å gjøre plass til dem som kommer etter. Vi har tatt fra syke mennesker de sengene de sårt trenger. Når en pasient tas inn på torsdag, kjøres på knallhard medisinering, og sendes ut søndag, fordi sykehuset ikke har plass til pasienten lenger, så er dette skremmende ansvarsløst. Hvem som skal ta ansvar for diagnostisering, riktig behandling og terapi, sier historien lite om. Riksrevisor Jørgen Kosmo slaktet psykiatritilbudet i Norge så sent som i november 2008. Bortforklaringene haglet da Riksrevisjonens rapport ble lagt frem. Kanskje våre helsebyråkrater skal ta fatt i rapporten på nytt? Jeg tar det som en selvfølge at statsråden har lest Kosmos rapport, selv om han virker uvitende.

Dessverre kan vi ikke forutsi eller forhindre alle tragedier. Men psykiatere med stor kunnskap og lang erfaring fra denne del av psykiatrien, er overbevist om at vi kan forhindre mer enn halvparten av dem ved bedre oppfølging. Vi kan dessuten ved å behandle flere enn dem som faktisk ville bli farlige, forhindre lidelse hos enda flere. Det er ikke bare uverdig, men skandaløst, at så mange sengeplasser er nedlagt innen psykisk helsevern. Pasienter med alvorlig psykisk sykdom er ikke, og kan ikke bli, sikret nødvendig behandling og omsorg i kommunene. De fleste kommuner er for små til at de kan holde seg med den helt nødvendige faglige kompetanse. Vi kan ikke leve med at syke mennesker lider unødvendig og eventuelt begår drap, fordi de ikke er tatt hånd om av det psykiske helsevern, men bare «får tilbud» i en kommune. Gjennom år, gang på gang, er dette påpekt av innsiktsfulle og ansvarsbevisste samfunnsborgere. Vil du, Bjarne Håkon Hanssen, virkelig ta ansvar for drap som kunne vært unngått, dersom du hadde handlet, i stedet for å bli sittende stille og enda en gang sette ned et utvalg?

•Grethe Horn Mathismoen var i 2002-2009

medlem av kontrollkommisjonen ved Regional sikkerhetsavdeling (RSA) og Avdeling for alvorlig sinnslidende psykisk utviklingshemmede (PPU), begge Dikemark, og medlem av kontrollkommisjon II ved Gaustad sykehus.