En vei til Bob Dylan

Etter flere års arbeid utgir Kjell Ivar Sandvik 28 Dylan-tekster på norsk.

BOK: Ingen litterære nobelpriskandidater har skrevet poesi som har nådd lengre enn Bob Dylan. Dylans kandidatur er i høyeste grad omstridt - men det er reelt.

Som skrivende menneske har Dylan åpnet porten for flere generasjoner av unge mennesker inn til ordenes magiske verden. Bare det i seg selv er en messe verd.

Eget univers

Som poet er Dylan en forfører. Med sine formuleringer, paradokser, bilder, visjoner og overraskende sammenstillinger suger han lyttere og lesere inn i sitt univers. Han beskriver og analyser verden i tekster som på samme tid er fortellinger og fortolkninger. Dylans tekster lar seg meditere over. Det er knapt noen tilfeldighet at det for et par år siden utkom ei bok på norsk under tittelen «Dylanevangeliet» (Eger Forlag), skrevet av Frank Koczis. Dylan innbyr til å tenke stort.

Det gjør også Kjell Ivar Sandvik, som nå utgir 28 Dylan-tekster på norsk. Boka inneholder et vakkert/vemodig, erindrende og humørfylt forord av poeten Helge Torvund og et personlig etterord av Sandvik. Pluss samtlige tekster trykt på engelsk. Til sammen ei fin og tenksom Dylan-bok på norsk.

Umulig

Den som skal gjendikte sangtekster, står overfor et valg. Skal han prioritere det bokstavelige innholdet, eller skal han gjøre tekstene sangbare? Sandvik forsøker begge deler, men først og fremst har han forsøkt å gjøre alle de 28 tekstene mulig å synge på norsk. Det har han stort sett klart.

Det er umulig å forlange den samme suggererende magien i en norsk gjendiktning som Bob Dylan oppnår i sitt uhyre nyanserte og poetiske engelsk. Men det er lov å prøve. Hver og en får avgjøre om jakten på rim og rytme endrer meningsinnholdet i Dylans tekster. For eksempel i «Idiot Wind»:

«Idiot Wind, blowing through the flowers on your tomb,/blowing through the curtains of your room./Idiot wind, blowing every time you move your teeth,/you're an idiot, babe/it's a wonder how you still know how to breathe.»

På norsk blir dette hos Sandvik:

«Idioti, bøyer ned ei rose på din grav,/støyer som et stormkast fra svart hav./Idioti, sitter som en skjevhet i din kropp,/du er en idiot, venn,/det er et under at du orker å stå opp.»

Bildene er andre, men stemningen mye av den samme. Samtidig er det klart at noe av Dylans grandeur forsvinner i neste refreng:

«Idiot wind, blowing like a cirkle round my scull/from the Grand Coulee Dam to the Capitol». Dette blir til: «Idioti, som en motbakke i mitt eget sinn/fra den dypeste dal til Glittertind.»

Her forsvinner ikke bare det fantastiske bildet av idiotvinden som blåser sirkler rundt jeg-personens skalle, men også nyansene i neste linje. Dylan omtaler menneskeskapte ting som en dam og ikke minst maktsenteret Capitol, som Sandvik velger å erstatte med ren natur og et rotnorsk fjell. Det er ellers sjelden han bruker så konkrete norske referanser.

Slik kunne man holde på å spikke mer eller mindre store fliser. Jeg velger heller å oppleve Sandviks tekster som svært samvittighetsfullt utførte gjendiktninger. De fleste av dem står støtt på sine egne verseføtter, og iblant er Sandviks løsninger tankevekkende i den forstand at de kan kaste brå sidelys inn i tekstene, en ny tolkning her, et nytt bilde der - kanskje ei ny bakdør inn i det gåtefulle universet Dylans tekster utgjør.

Personlig valg

Utvalget? Sandvik har plukket ut 28 tekster som spenner fra 1962 til 1997. Hans valg er personlig og egentlig hevet over kritikk. Han har gjendiktet eviglange tekster som «Sorgens dronning ifra dalen» («Sad Eyed Lady of the Lowlands») og avgrensede sanger som «Å søster» («Oh, Sister»). Men stort sett handler det om kjærlighet - og minner oss dermed om at i Dylans poesi er grubling over kjærlighetens mysterium ofte veien inn i selve livsgåten. Som Sandvik skriver, «Dylan leter etter 'svar' i religion, filosofi, og ikke minst hos kvinner» . Men de forblir gåter, også etter denne boka - heldigvis.