En veiledning for de forvirrede

Jødisk antisionist med grenseløs harselas over et Israel dømt til undergang.

BOK: «Hvis vi forstår jødenes hang til å klamre seg til et jordstykke som ikke er deres, vil vi også forstå jødenes tendens til å la seg slakte som sauer,» skriver israelske Gilad Atzmon i sin debutroman. Boka er det mest grotesk harselerende jeg har lest om problematikken.

Atzmon, som også regnes blant Europas fremste jazzmusikere, har siden 1994 levd i frivillig eksil i England. Han kaller seg «devoted anti-zionist», og i boka framstiller han dagens israelitter som «et storskrytende folkeferd ribbet for verdighet, som blottstiller sine svake sider for noen usle slanter eller noen maktfulle geberder».

Konsentrasjonsleir

Boka er lagt til 2052. Israel eksisterer ikke lenger, og den palestinske staten behandler jødene slik jødene nå behandler dem. Jødene selv har «snublet tilbake til det forvrengte bildet, gjemt seg bak skjegg og bønnesjal, bestikkelse og utbytting». Jeg-personen, jøden Günther Wunker, er professor i «peepologi» (kikkervitenskap), og boka er hans livsberetning fra 1960 og framover.

Barndommen er preget av krass og brutal tomhet, der spenningssøkende israelske ungdom ble sendt i «konsentrasjonsleir, en fritidsaktivitet som var ganske populær på den tiden». Lille Günther vokste opp med en bestefar som elsket tysk kunst og kultur, og en far som elsket tyske pornoblader. Selv drømte han om å bli «en barsk og brunbarket israeler med en voldsom trang til å dø i Israels kriger».

Ariske lår

Hos Atzmon er alt snudd på hodet. Tyskland er det lovede land og Israel et tredje rike som driver med menneskeeksperimentering og som er dømt til undergang. I motsetning til sin bestefar - som i trettiåra flyktet fra Tyskland - flykter Günther tilbake, drevet av håpet om «elskovsdansen mellom ariske tyske lår ... en vakker fyldig, arisk kropp som hikster av begjær, sperrer opp de grønne øynene sine og stønner frem de gutturale stavelsene i det rike språk».

Günther slår seg opp som ekspert på kikkervitenskap og onani. For et tema her er analysen av vår tid som «en selvtilfredsstillende kultur ... der bindevevet er runking». Ikke av det mest oppsiktsvekkende i boka, men morsomt nok. Spesielt Günthers kjærlighet til oppblåsbare Margrethe, et forhold som får en tragisk slutt etter en elskovsstund i skogen, der Margrethe punkteres av en tistel.

Holocaust-onani

Hovedspørsmålet er likevel: «Hva er det med jøder som rammer hjernevirksomheten deres og gjør dem til idioter så snart de flokker seg på et sted?» Og det aller beste her er Günthers mange refleksjoner rundt et Israel der selvfornedrelsen er blitt en nasjonalsport. «De sugde ikke til seg smaken av ekte redsler, og ettersom de ikke sugde den til seg, kom de aldri med et skikkelig skrik. Skriket ble dermed et teater der sorg spilles opp til det helt store.» En slags holocaust-onani ifølge Günther, holdt i live av den israelske staten som derigjennom kunne forsvare ethvert overgrep mot palestinerne. Og mot nye generasjoner israelere som ble tvunget «til å leve på marerittsforestillinger om det tredje rike () som om det var deres egne erfaringer».

«En veiledning for de forvirrede» er så tvers gjennom rå og over grensen at den aldri kunne blitt utgitt om ikke Atzmon selv var jøde. Men som kjent er ingen krassere mot jøden enn ham selv. Og denne boka er et must for enhver med den minste interesse for en konflikt så brennbar at den truer verdensfreden. Ikke minst for Bondevik og co., med sine slappe gjentakelser om voldsspiral og nye «samtala». Skjult bak en vammel «kristelig» kjærlighet til det utvalgte folk - en kjærlighet Atzmon åpenbart kan betakke seg for.