En velassortert verktøykasse

DARWIN: Erik Tunstad (Dagbladet 6/2-09) får ha meg unnskyldt, men i min bok Charles Darwin gjør jeg det gang på gang klart at Darwins evolusjonslære står fjellstøtt som vitenskapelig teori den dag i dag, til forskjell fra svært mye annet tankegods fra Victoria-tiden. Samtidig har Tunstad rett i at jeg både omtaler Darwins manglende musikalitet og hans begrensede forståelse for fenomener som kunst og religion. Her støtter jeg meg til en rekke kilder, ikke minst hans egen selvbiografi.

Noe av det fascinerende ved Darwin er jo nettopp hans monomane konsentrasjon om noen få, store spørsmål, på bekostning av en bredere orientering. At hans bror Erasmus, som aldri drev det til noe stort, var en mer beleven konversasjonspartner og fulgte bedre med i kulturlivet og den allmenne debatt enn Charles, gjør ikke evolusjonslæren til noen mindre prestasjon, men forteller oss noe om genialitet. Altfor mange av dem som skriver om Darwin gjør ham enklere enn han var, og fremstiller ham som en naturvitenskapelig helgen. Dersom man tillater seg å påpeke at han regelmessig motsa seg selv når han skrev om menneskets kultur og samfunnsliv, eller at hans betoning av konkurranse snarere enn samarbeid var påvirket av tidens liberalistiske ideologi, må man være forberedt på hard kritikk fra mannens moderne våpendragere. Det er nesten så man blir minnet om de mer fundamentalistiske marxistene fra forrige århundre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette handler ikke, som Tunstad insinuerer, om «frykten» for at mennesket «bare er et dyr». Jo da, selvfølgelig er vi dyr, men vi er sannsynligvis de eneste dyrene på kloden som ivrig diskuterer atonal samtidsmusikk og krangler om skaut hos politikvinner og rentenedsettelser. For å forstå slike fenomener trenger vi kanskje darwinismen, men ikke bare den. Av og til kan det faktisk virke som om det er enkelte darwinister som lider av frykt. Frykt for at deres yndlingsteori ikke kan brukes til å forstå absolutt alt her i verden. La oss si at det finnes to hovedtyper av spørsmål vi kan stille om mennesket. Den ene typen faller inn under kategorien «Hva er et menneske?» Et tilforlatelig svar ville være «en liten kvist ytterst ute på en gren på livets store tre». Evolusjonsbiologien gir tilfredsstillende svar her.

Men så går det an å stille spørsmål av typen «Hva vil det si å være et menneske?». I dette tilfellet har iallfall jeg med skam å melde lært mer av Dostojevskij enn av Darwin. For dem som søker innsikt, og til dem regner jeg både Tunstad og meg selv, er det lite å frykte så lenge verktøykassen er noenlunde velassortert. Men hvis den tømmes for alt unntatt hammeren, risikerer vi å behandle alt som om det var spiker.