TAR UTFORDRINGEN: Leder Kristian Tonning Riise i Unge Høyre vil gjerne debattere straff.
 FOTO: Ørn E. Borgen / Aftenposten
TAR UTFORDRINGEN: Leder Kristian Tonning Riise i Unge Høyre vil gjerne debattere straff. FOTO: Ørn E. Borgen / AftenpostenVis mer

En velkommen straffedebatt

Fengsel er kraftig kost, men det er også kriminalitet. Derfor er debatten om straff så vanskelig, men også så viktig.

Meninger

Jeg takker for gode ord fra Sverre Olav Trovik og fengselsgruppa i Juss-Buss, som — i Dagbladet på tirsdag - etterlyser deltakelse fra undertegnede i debatten om hvordan og hvorfor vi straffer folk. Den hansken plukker jeg mer enn gjerne opp.  

Trovik viser til at Unge Høyre vedtok «et gjennomarbeidet dokument om justispolitikk» på landsmøtet vårt i fjor. Det er jeg ikke overraskende enig i, ettersom det var jeg selv som ledet arbeidet med dette programmet. Justispolitikk er et uhyre krevende felt. Få, om noen, politikkområder binder så uløselig sammen ens egne moralske standpunkter med prinsipielle og praktiske problemstillinger man er nødt til å adressere. 

Justispolitikkens begrensninger: Det er for eksempel veldig lett å proklamere at man er for mye strengere straffer, ut i fra en moralsk betraktning av hva man mener er en rettferdig straffereaksjon. Da må man imidlertid forholde seg til at det også vil medføre til et behov for mange flere fengselsplasser, et langt større press på både politi og rettsvesen og i tillegg koste langt mer penger uten at det nødvendigvis vil redusere kriminaliteten noe særlig. Denne nødvendige balansen i straffesakskjeden er det som gjør justispolitikken krevende.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det samme gjelder domstolenes uavhengige stilling. Politikere skal i hovedsak gjøre to ting: 1) bestemme hva som er tillatt og forbudt, og 2) bestemme hva som er strafferammen for lovbrudd.

I punkt 2 ligger det også at politikerne kan vedta en minste straffereaksjon for bestemte forbrytelser. Det politikerne derimot ikke kan gjøre (i hvert fall ikke i et demokrati) er å bestemme hvilken straffereaksjon som er den rette i det enkelte tilfellet.  

Det tilligger selvfølgelig domstolene å bestemme straffeutmålingen, og i Norge har vi en liberal dommerstand som sjelden bruker den øvre delen av strafferammen. Det har blant annet medført at mange seksualforbrytere har fått lavere straff enn det politiske flertall mener at de burde fått. Dette misforholdet ledet frem til at Stortinget i 2009 vedtok en minstestraff for voldtekt på 3 års fengsel (ved samleie).  

Det man imidlertid risikerer med høye minstestraffer er to ting: 1) at domstolenes mulighet til å gi det de mener er en rettferdig straff innskrenkes, og 2) at mange frifinnes selv om bevisene er tilstrekkelig til domfellelse, fordi minstestraffen oppfattes som for urimelig av domstolene. Det siste er grunnen til at Unge Høyre i vårt justisprogram gikk inn for å fjerne minstestraffen for seksuelle overgrep, fordi det er grunn til å tro at denne minstestraffen medfører at langt færre blir dømt enn om vi ikke hadde hatt minstestraff.  

Du må altså, som politiker, velge mellom å akseptere at mange får en mildere straff enn du selv mener de burde fått eller sette så høye minstestraffer at du risikerer at mange ikke blir dømt. Det er ikke en lett vurdering.  

Straffens begrunnelse: En annen problemstilling som Trovik trekker opp er den om hvorfor vi straffer. Jeg kan bekrefte at han har rett i at jeg ikke er helt ukjent med Jeremy Bentham etter flere år i tankesmien Civita, men riktig så enkelt som at «straffeutformingen skal være streng nok til å avskrekke, men ikke et gram mer», slik Dagbladets kommentator Aksel Braanen Sterri skriver, mener jeg ikke at det er.  

Straff har flere funksjoner. Den skal virke preventivt, både allment og individuelt, men skal også ivareta samfunnets behov for å gjengjelde urett. Dersom straff kun hadde som funksjon å avskrekke, så kunne man for eksempel latt være å straffe affektdrap.  

Straff har ingen avskrekkende effekt på forbrytelser begått i affekt. Likevel vil de fleste av oss mene at det er riktig å straffe dette, fordi du valgte å gjøre urett når du kunne gjort rett. Samtidig kan det kanskje innvendes at en slik moralsk gjengjeldelse har en nettopp allmennpreventiv effekt, fordi den forhindrer folk å — med egne midler - reagere på en urett som ble begått, og i stedet akseptere at dette overlates til rettsvesenet.  

Kontraproduktiv straff: Jeg er derimot helt enig med både Sterri og Trovik i at vi har et kontraproduktivt overforbruk av fengsel som straffemetode i mange tilfeller. Det gjelder spesielt unge mennesker. Vi vet at fengselsdømte ungdommer i stor grad faller tilbake til kriminelle miljøer etter endt soning. Derfor bør det være et mål å så langt som mulig holde unge mennesker unna fengsel.  

Unge Høyre er derfor tilhengere av å øke tilgangen til elektronisk soning, særlig for unge lovbrytere. Vi har også foreslått å innføre konfliktråd som en mulig straffereaksjon for unge mellom 15 og 23 år, ved samtykke fra fornærmede/pårørende. Det vil si at du dømmes til konfliktråd, men med soning i fengsel som konsekvens dersom konfliktrådets vilkår brytes.  

Jeg mener også at vi har et kontraproduktivt overforbruk av straff som sådan. Lovgiver bør i større grad begynne å spørre seg hvorfor vi straffer, og begynne å interessere seg for hvilke allmennpreventive virkninger straff faktisk har for ulike typer lovbrudd. Dette undersøkes så og si aldri empirisk. Denne viljen til å vedta dårlig begrunnet straffelovgivning ser man for eksempel når det gjelder ikke-voldelig narkotikakriminalitet. Og denne kritikken rammer også mitt eget moderparti, som i lang tid har vært blant de mest reaksjonære på dette området. Her er det ingen interesse for nye ideer og bedre løsninger.  

Overmoden debatt: I både USA og i flere europeiske land er man nå i ferd med å bevege seg bort fra et mildt sagt hysterisk forhold til narkotika, og over i et regime som er mer preget av skadebegrensning og behandling. I Norge mangler det imidlertid vilje til å ta et mer grunnleggende oppgjør med strafferegimet, så vi vil antakelig først komme diltende etter når dette har blitt åpenbart for de fleste.  

Jeg synes riktignok, i liket med regjeringen, at det er langt bedre å kjøpe fengselsplasser i Nederland enn å la folk stå lang tid i soningskø. Med en reaksjon på ikke-voldelig narkotikakriminalitet som sto mer i stil til forbrytelsen som er begått, kunne man imidlertid frigjort mange av de fengselsplassene vi trenger, i tillegg til å frigjøre ressurser til etterforskning av langt alvorligere saker som seksuelle overgrep og voldsforbrytelser.  

Jeg takker Trovik og Juss-Buss for oppfordringen. Dette er en overmoden debatt som jeg ønsker mer enn velkommen.