En verden av musikk

I disse tider arrangeres Oslo World Music Festival, Rikskonsertenes årlige mønstring av verdens-musikk med store artister fra mange land. Hva handler dette om?

Fullt festivalprogram på Fredag.

Hva verdensmusikk enn måtte være, kan vi trygt gå ut fra at musikken var der før betegnelsen. Tangentvirtuosen Joe Zawinul brukte uttrykket om Weather Reports musikk på siste del av 70-tallet, der han fusjonerte ulike folkemusikkelementer med moderne jazz og elektroniske instrumenter, og etter hvert ble betegnelsen tatt i bruk for å beskrive ulik etnisk musikk i mer eller mindre moderne tapninger fra alle kontinenter. Og fortsatt er world music en vid sekk som rommer så ulike artister som Kapp Verdes Cesaria Evora, Malis Ali Farka Toure, USAs Buffy Sainte-Marie, Mongolias Huun-Huur-Tu, Pakistans avdøde Nufrat Fateh Ali Kahn, Indias Hariprashad Chaurasya og Norges Mari Boine.

- Begrepet world music er forvirrende, medgir festivalleder Anne Moberg. - For meg er det klareste kjennetegnet at musikken har rot i en folkelig tradisjon, uansett hvilket land den måtte komme fra.

- Alt fra rein folkemusikk til moderne utgaver med forankring i tradisjonen?

- Ja, vi kan iallfall presentere begge deler. At artister for eksempel blander folkemusikk med andre uttrykk og tar i bruk nye instrumenter, skjer jo også i vårt eget land.

- Hvilke norske artister betraktes som verdensmusikere i utlandet?

- Mari Boine er det helt store eksempelet med sin samiskfunderte musikk. Men også Annbjørg Lien, Knut Reiersrud og etter hvert også Jan Garbarek presenteres ofte som verdensmusikere . Kanskje klarere enn oss her hjemme later utlendinger til å gjenkjenne en slags nordisk sound i deler av disse artistenes musikk.

- Hvordan oppsto begrepet world music ?

- Det skjedde noe da Peter Gabriel inspirerte den første WOMAD-festivalen i 1982. WOMAD står for World of Music and Dance, og han begynte også å spille inn musikk med artister fra hele verden på sitt RealWorld-selskap. Men musikken har selvsagt eksistert mye lenger.

- Paris ble lenge regnet som et sentrum for verdensmusikk fordi særlig mange vestafrikanske musikere bodde der og blandet sin hjemlige musikk med moderne popmusikk?

- Paris var lenge et tyngdepunkt. I dag skjer det mye også i Barcelona og særlig Lisboa, som har mange musikere fra de tidligere portugisiske koloniene.

- Dere har fått en viss kritikk for ikke å engasjere verdensmusikere som bor og arbeider i Norge. Hvordan tenker du når programmet for Oslo World Music Festival skal settes sammen?

- Vi skal lage en festival for et bredt publikum som gjerne vil høre noe de ikke har sjansen til å høre gjennom resten av året. Selv om vi henter artister som er svære i sine hjemland, er de temmelig ukjente her hjemme, og jeg ville tro at å høre dem her kunne være en inspirasjon også for våre hjemlige verdensmusikkartister.

- Hvilke av årets artister vil du trekke fram?

- Sånt er alltid vanskelig, det er noe spesielt ved alle sammen. Men jeg nevner gjerne trioen med den tunisiske oudspilleren Dhafer Youssef, den italienske jazztrompetisten Paolo Fresu og vår egen gitarist Eivind Aarset. De møttes på en jazzfestival i Wien for noen år siden, og i sitt samarbeid synes jeg alle tre beveger seg ut over seg selv på en veldig vellykket måte. Jeg vil også trekke fram den kubanske pianisten Omar Sosa, en leken og spennende musiker som våger å utfordre musikalske grenser, og den portugisiske fadosangeren Cristina Branco, som gjør både tradisjonell fado og sine egne ting, sier Anne Moberg.

Fullt festivalprogram på Fredag.

KOMMER TIL OSLO: Bak fra venstre: Cristina Branco, portugisisk fado-sanger, Tony Allen, grenseløs afrobeat, Radio Tarifa - spansk trio som spiller åpningskonsert i kveld og Esperanza Fernandez, spansk flamencosanger. Foran Bongo Maffin, sørafrikansk kwaito og Omar Sosa - kubansk pia-nist som utfordrer musikalske grenser.