En verden av musikk

På fortreffelig vis trekker denne boka de store linjene i musikkhistorien.

Musikkens verden – Den klassiske musikkens historie Aschehoug BOK: Den britiske kunsthistorikeren og kunstskribenten Ernst Gombrich ga i 1950 ut boka «Story of art». 29 år senere kom den i norsk utgave under tittelen «Verdenskunsten». Denne populærvitenskapelige boka er blitt trykt i hele 16 opplag i Norge, og flere millioner bøker er solgt på verdensbasis. Gombrich’s smittende entusiasme, hans pedagogiske evne og solide kunnskap om emnet gjør «Verdenskunsten» til en sjeldent leseverdig, lettfattelig og grundig innføring i verdens kunsthistorie.

Det er «Verdenskunsten» jeg kommer til å tenke på når jeg leser nylig utgitte «Musikkens verden» av Harald Herresthal. Man enser samme vidd, pasjon og fortellerevne gjennom et godt språk i denne omfattende introduksjonen til den klassiske musikkhistorien.

Inn i kjernen

Musikkprofessor Herresthal kjenner norsk og internasjonalt musikkliv innenfra gjennom et langt virke som komponist og organist innen kirkemusikken og som formidler av kunnskap gjennom forelesninger i ut- og innland, dessuten som skribent og forfatter.

Ofte kan slike populærvitenskapelige verker havne i den fellen at de hovedsakelig består i biografiske skildringer med enkelte verkeksempler. Herresthal klarer i tillegg til den personlige biografi å feste tida rundt de enkelte komponister. Han forteller hvordan de er påvirket av samtida samtidig som de har innflytelse på den. Forfatteren trenger rett og slett inn til kjernen av deres komposisjonsvirke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nordisk perspektiv

Blant komponistene har Beethoven fått størst plass. Herresthal viser hvordan han som politisk engasjert, poetisk grunnende og gjennom kunstnerisk genialitet har sprengt grenser i musikken. Beethoven var kulturpolitisk viktig som den første frie kunstner, og som komponist brøt han sonatesatsformen og bante vei for romantikken. Dette beskriver forfatteren fortreffelig. Andre komponister, som mesteren Bach, brukte samtidas musikk på en kreativ måte. Han var ingen fornyer av barokken, men den som genialt fullendte epokens ulike uttrykk.

I «Musikkens verden» blir den norske og nordiske musikkutviklingen godt og innsiktsfullt integrert i verdensmusikken. Forfatteren viser hvor norske komponister står i sin samtid og hvordan de påvirkes musikalsk utenfra. Han skildrer også eksempler på at det kan ta tid før den internasjonalt førende musikken slår igjennom i Norge – for eksempel hvor lang tid det tok før Beethoven fikk fotfeste i Norge. Men da den først slo an, gir Herrethal følgende anskuelige eksempel: «Da musikkanmelder Ulrik Mørk en lørdag var på vei ned til en Beethoven-matiné, møtte han en strøm av mennesker som kom i motsatt retning. Kunne han ha tatt feil av tiden? Nei, han ble møtt av alle dem som ikke hadde fått billetter.»

Umiddelbart kan denne mursteinen av ei bok med sine 688 sider virke noe avskrekkende. Den består av bare tekst fra første til siste side. Ingen bilder, ingen noteeksempler eller håndskrevne notiser fra komponisters egen hånd. Men begynner man først å lese teksten, virker dette nærmest befriende. Harald Herresthal leder leseren visuelt inn til kunstnerne og deres musikk, teksten flyter uten forstyrrende elementer. Ja, han får en til å finne fram kjente verker og lytte på nytt eller nysgjerrig gå inn komposisjoner som før ikke har fanget oppmerksomheten. I tillegg er boka supplert med små rammesaker som inneholder både eksempler og kuriositeter – en forfriskelse for helheten.

Gjentakelser

Boka hadde fortjent en ekstra gjennomlesing før den gikk i trykken. Enkelte ganger blir fenomener omtalt vel mange ganger. Når forfatteren for eksempel beskriver nyere jazzformer, leser man først – treffende nok – om bebop :«I motsetning til New Orleans-jazzen improviserte ikke musikerne over temaer, men akkordrekkefølger. Det ga musikerne den størst mulige frihet til å utvikle egne melodiske ideer.» Det føles uredigert, i beste fall overflødig når man to avsnitt seinere kan lese: «I motsetning til New Orleans-jazzen improviseres det ikke over en melodi eller et tema, men like gjerne over temaets akkordrekkefølge. Det gir musikerne størst mulig frihet til å skape melodisk stoff.»

Enkelte årstall er tydeligvis blitt oversett i korrekturen, som at Mozart i mars 1878 kom til Paris. Hundre år for seint. Mangelen på kildehenvisningen og noter gjør at boka ikke blir et fullverdig oppslagsverk. På den andre siden får boka mer driv uten stadige avbrytelser.

Boka er bygd på månedlige huskonserter Herresthal har ledet i Konserthusets lille sal siden 1995. Det får en til å ønske at en hadde fått overvære hver eneste en. «Musikkens verden» er en fantastisk kilde til forståelse av musikkhistorien for nybegynnere så vel som for mennesker med en viss ekspertise. Herresthal bruker et språk selv den ferskeste musikkleser kan gripe. Han unngår vanskelige fagtermer, og der det er nødvendig, forklarer han gjennom levende bilder. Et viktig verk. Og ei bok til å bli musikkelsker av.