En verden i brann

TERRORISME: Dialog, radikale sosiale reformer og et glimt av håp vil kanskje redde mange ungdommer fra å bli terrorister og vårt Europa fra å fortsette å brenne.

Den 14. november rapporterte BBC radio at det i 2005 hadde vært 55 terroristangrep mot ulike transportmidler og -anlegg rundt i verden. De aller fleste av dem var utført av væpnede islamistiske organisasjoner. I Frankrike var mer enn fem tusen biler i løpet av to uker påtent av muslimske ungdommer som følte seg «usynlige» i samfunnets øyne. Den 9. november lyktes Abu Musab al-Zarqawi med å bringe Iraks redsler til gatene i den jordanske hovedstaden Amman og drepe 57 mennesker. Noen dager senere avslørte en middelaldrende irakisk kvinne overfor en allerede traumatisert verden hvordan hun sammen med sin ektemann hadde planlagt å sprenge seg selv i luften under bryllupsseremonien til et ukjent, men like uheldig par. Dette er den verdenen vi lever i, og den står i brann.Krigen mot terror har på ingen måte ødelagt al-Qaida, men snarere økt aktiviteten blant verdens terrorister. Eksporten av demokratiet til Irak, for å bruke George W. Bushs egne ord, har radikalisert irakerne, og noen av dem brukes nå som selvmordsbombere for å destabilisere nabolandene. Franske muslimske ungdommer som sliter med arbeidsledighet og en taus diskriminering, har gått ut i gatene for å vandalisere sine egne nabolag. Desperate situasjoner krever desperate tiltak, og det er desperasjonen som er den usynlige tråden som binder selvmordsbomberne i London og Amman til urostifterne i Frankrike. Volden har erstattet politikken som middel for å nå et mål, og i sine mange varianter ødelegger den vårt miljø, innskrenker våre borgerrettigheter og tvinger oss til å akseptere at verden blir stadig mer fiendtlig.

Selv om de franske urostifterne hevder at deres voldelige protester ikke har noe med religion å gjøre, men at handlingene deres er motivert av ønsket om å bli hørt, sett og anerkjent, minner metodene deres om metodene til al-Zarqawi og hans tilhengere, de radikale salafistene. Volden dreier seg om å brenne ned miljøet de bor i, som om man kan bygge et nytt og bedre samfunn på asken av det. Radikale salafister tar til orde for den fullstendige ødeleggelsen av den arabiske staten for å rense den for vestlig fordervelse og bygge det «rette» samfunnet. Denne sammenligningen kan strekkes videre. I bunnen av de franske opptøyene og den radikale salafismen er det en dyptgripende følelse av svik - fra de franske myndighetene, som i de franske muslimske ungdommenes øyne betrakter dem som annenklasses borgere, så vel som fra Europa og Vesten, som på 1800-tallet dolket den arabiske verden i ryggen.I sin begynnelse, på siste halvdel av 1800-tallet, var ikke salafismen en antivestlig ideologi. Tvert imot var det arabernes beundring for den moderniserte Vesten som ga støtet til bevegelsen. Arabiske land som var fascinert av den europeiske utviklingen, begynte å sammenligne sine egne sosioøkonomiske forhold med Europas. Denne evalueringen førte til dyp refleksjon over krisen i det osmanske riket, den politiske stormakten som på den tiden kontrollerte den arabiske verden, og den stimulerte til stor interesse for den vestlige sivilisasjonen. I den arabiske verden kalles denne prosessen al-nahda , som direkte oversatt betyr «oppvåkning» eller «gjenfødelse». Prosessen, som ble skapt av samhandlingen mellom arabiske tenkere og vestlige revolusjonsidealer, markerte begynnelsen på den arabiske moderniseringen, eller snarere viljen til å modernisere. Den arabiske verden anerkjente kort sagt de parlamentariske, europeiske statenes sosioøkonomiske og politiske overlegenhet. Arabere imiterte Europas bragder i et forsøk på å skape en muslimsk «modernitet» i de nye arabiske statene som oppsto etter oppløsningen av det osmanske riket.

Salafismen utpekte det osmanske riket som hovedårsak til arabernes mislykkede modernisering. For å overvinne dette hinderet, anmodet doktrinen alle muslimer om å vende tilbake til religionens renhet, til islams opprinnelse og profetens lære. Ved å knytte seg til sine røtter ville de få den nødvendige styrken til å få sin uavhengighet fra det osmanske riket, samt en metode for å skape en egen arabisk identitet. Dette var i hovedsak en prosess av åndelig renselse, der man vasket bort århundrer med politisk og økonomisk dominans.Slik så salafismen for seg en gjenfødelse av Islam etter et mønster som var forenlig med Vestens politiske, økonomiske og teknologiske erobringer. Forstått på riktig måte var islam fullstendig kompatibel med de liberale, demokratiske og vitenskapelige verdiene i den moderne verden. For å oppnå denne symbiosen måtte sharias kjerneprinsipper tilpasses den vestlige moderniseringsprosessen. Mot slutten av 1800-tallet bidro Europa - som på ingen måte frigjorde den arabiske verden, men snarere koloniserte den - med sitt «svik» til at salafismen ble transformert til en fremmedfiendtlig, konservativ og puritansk vekkelsesbevegelse. Den sentrale tanken i den radikale salafismen er fremdeles islams renselse, men denne gangen skal religionen vaske bort besmittelsen fra den korrupsjonen og stagnasjonen som er skapt av den vestlige koloniseringen. De fremmede europeiske maktene, og ikke det osmanske riket, får skylden for forfallet i den arabiske verden.

De unge franske muslimene føler også sviket, samt ydmykelsen av å være født fransk, men samtidig stå uten de privilegiene deres sekulære ikke-muslimske jevnaldrende har. I dette landet, der arbeidsledigheten er så høy som ti prosent, har den i de muslimske «gettoene» - fattige områder i utkanten av byene, der de lavtlønnede arbeiderne bor - nådd hele 35 prosent. Urostifterne er barn av bagasjestuere på flyplassene, renholdere på togstasjoner, stuepiker på hoteller, taxisjåfører, servitører på billige restauranter - muslimske innvandrere som har jobbet hardt for å gi sine franskfødte barn en utdanning de selv aldri fikk. Deres drøm er å se at barna klatrer oppover den sosiale stigen, en drøm som for de lavtlønnede europeiske arbeiderne gikk i oppfyllelse i etterkrigstiden. På en eller annen måte er denne drømmen blitt knust av Frankrikes høye arbeidsledighet, av kuttene i sosiale velferdstjenester og, etter 11. september, av den økende følelsen av diskriminering blant de unge muslimene. «Vi deler ikke den amerikanske drømmen,» sa en av urostifterne til en korrespondent fra New York Times. «Vi har ikke engang en drøm.»

De radikale salafistene er like fokusert på den destruktive fasen av sitt opprør - drømmen om hva som kommer etterpå er en luksus de ikke kan unne seg. Faren er at den radikale salafismen, en lett tilgjengelig voldelig doktrine, kan fylle det følelsesmessige tomrommet de franske og europeiskfødte muslimske ungdommene er kastet ut i. Den radikale salafismen kan gi de spontane opptøyene den militante strukturen de mangler, og den kan gi de unge europeiskfødte muslimene den voldelige ideologien som lar dem krysse den fatale terskelen over til terrorismen. Mens tusenvis av forvirrede ungdommer er innelåst i franske fengsler takket være en kolonilov fra 1955, kan jihadistene nå ut til dem og indoktrinere dem. De kan manipulere ungdommenes raseri. Hvis det skjer, vil en ny generasjon av europeiske selvmordsbombere være født nærmest over natten. Undertrykkelsen kan derfor utmerket godt slå tilbake; dialog, radikale sosiale reformer og et glimt av håp vil kanskje redde mange ungdommer fra å bli terrorister og vårt Europa fra å fortsette å brenne. Oversatt av Alexander Leborg.