En verdig avslutning på livet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

De siste åra har helsepersonell opplevd press for å fortsette livsforlengende behandling til tross for at de har ment at det var medisinsk og etisk uforsvarlig. Samtidig har det vært ført en kampanje for å innføre en lovbestemt rett til aktiv dødshjelp og legeassistert selvmord. Uklarheter om hva som menes med aktiv og passiv dødshjelp har også preget diskusjonene.

Debatten viser hvordan medisinsk teknologi har gjort det mulig å bestemme hvor lenge livet kan vare, og har dermed også skapt nye etiske, praktiske og økonomiske utfordringer. Et av de viktigste verdispørsmålene i medisinsk behandling er derfor avveiningen av hva som er til beste for pasienten: Fortsette å gi livsforlengende behandling, eller å la ham få lov å dø av sin sykdom. Å avslutte livsforlengende behandling kan innebære å slutte med kunstig åndedrett, kunstig ernæring, cellegift, antibiotika eller andre medisiner som gis for å opprettholde livet, men under den forutsetningen at god pleie, omsorg og lindrende medisinsk behandling fortsetter så lenge livet varer.

Beslutninger om å fortsette eller avslutte livsforlengende behandling, er en del av helsevesenets hverdag. Det skjer oftest i full forståelse mellom helsepersonell, pasient og pårørende. Men av og til er vi usikre. Eksempler på det kan være hvorvidt det er riktig å legge ned en magesonde for kunstig ernæring etter store hjerneslag, eller hvor aktivt man skal behandle nyfødte med alvorlige funksjonshemninger og store plager. Av og til oppstår det uenighet om hva som er riktig å gjøre, både innad i behandlingsteamet og mellom teamet og pårørende. Pårørende kjenner ofte pasientens verdier og tålegrenser, men av og til kan fortvilelse og egne eksistensielle problemer skygge for evnen til å se hva som er pasientens beste. Både det medisinske miljøet og helsemyndighetene har følt behov for å finne fram til måter å behandle usikkerhet og konflikt på. En arbeidsgruppe med deltakere fra Legeforeningen, Sykepleierforbundet, Norsk Pasientforening, Seksjon for medisinsk etikk og Juridisk fakultet, UiO, har derfor utarbeidet en nasjonal veileder for beslutningsprosesser for begrensning av livsforlengende behandling hos alvorlig syke og døende, i samarbeid med Helsedirektoratet.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer