En verre røverhistorie

Brennings tre første romaner likner en trilogi. Persongalleriet er langt på vei det samme, og tematisk henger de sammen.

I årets roman har han endelig vinket farvel til Inger Sol og hennes triste matros. Men tro det eller ei, nå har han for alvor sluppet seg løs!

Det lyder kanskje merkelig. Brenning har ikke nettopp utmerket seg som en moderasjonens mester. En eruptiv prosa som hans finnes det knapt maken til i nyere norsk litteratur, og ingen kan i alle fall matche ham når det gjelder sengeakrobatikk i alle avskygninger. Ren porno har enkelte ment, og beskyldt ham for å boltre seg i perversiteter.

Det skal innrømmes at det kan virke som om mannen har sex på hjernen. I alle fall har han vært like lite nølende med å ta vulgære ord i sin munn som hans personer har vært med å ta ordenes gjenstand i deres. Men samtidig har han åpenbart hatt mer «filosofiske» hensikter. I likhet med Henry Miller har han stått fram som en slags kjønnets metafysiker.

Sex and crime

Disse pretensjonene har han gitt på båten i årets roman. «den som stjeler et menneske» er en røverhistorie i ordets begge betydninger og et godt bud på sex and crime for intellektuelle med forakt for kiosklitteratur.

For selvsagt har heller ikke spenningsforfatteren Brenning gitt kjønnet på båten. Også her synes mannfolka å vandre omkring med konstant ståpikk, mens kvinnfolka geberder seg som kåte bakgårdskatter. Faktisk spiller sex likevel relativt sett en mindre rolle her - med trykk på relativt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spenning

Til gjengjeld er det spenning og dramatikk i overflod samt bisarre personasjer som kommer ut for de besynderligste tildragelser. Tragedier er det også nok av, og romanen ville ha vært en svær munnfull å svelge om det ikke hadde vært for at Brenning smører så tjukt på.

Hovedpersonen Abel har f.eks. som ung dekksgutt opplevd å se sin kjødelige og døddrukne far bli skylt over bord under en storm, etter tidligere å ha bevitnet at den samme far voldtar en jentunge. Seinere blir hans hjertes utkårede og kjønns begjærte, den 14-årige Kamilla, høyst frivillig bedekket av en voksen mann i Abels tennergnissende nærvær - en episode som får den blodige trekanten i «Misery Harbour» til å likne det rene vann.

Og som toppen på kransekaka står han seinere som maktesløs tilskuer til at en kjenning fra barndommen, som etter et opphold i Afrika dukker opp på hjemstedet i en zulutrollmanns ham (!!!), tar livet av hans kone (farens voldtektsoffer!) og ene barn, samt røver det andre med seg.

Søt musikk

Det er ikke til å undres over at Abel har trukket seg tilbake fra menneskenes larmende og brutale selskap. Ved romanens start møter vi ham på en ødegard høyt oppe i en fjellvegg et sted på Vestlandet. Men Abel får snart selskap. Først dukker en kamerat opp, den eneste han pleier en viss omgang med, en herre ved navn Troll som bærer sitt dåpsnavn med rette, i det minste hva statur og legemskrefter angår. Seinere dukker den nye kvinnelige redaktøren for stedets lokalavis opp, Eirin, den andre jeg-personen, hvis mange brev til venninnen Alex er skutt inn i Abels fortløpende beretning.

Som forventet oppstår søt musikk både her og der, men Eirin kan ikke riktig bestemme seg for hvem hun er mest kåt på.

Alle tilløp til seksuelle utfoldelser koker altså i første omgang bort i kålen. I stedet tar de to herrer den veldreide damen med på et innbrudd hos den stedlige advokat der de leter etter noen papirer som åpenbart har sammenheng med de allerede nevnte tragiske tildragelser.

Heksegryte

Og fra nå av skrur Brenning for alvor tempoet opp. Abel og Eirin drar til det sørlige Afrika og får etter hvert også selskap av Troll, beveget av den kjensgjerning at flere av aktørene i det opprinnelige dramaet befinner seg her.

Nå skal ting settes på plass og hevnens time slå. Trekløveret virvles inn i en heksegryte av esoterisk mystisisme av moderne tapning og gammel afrikansk magi, overtro og trolldom som langt overgår «Kong Salomos miner».

Perversjoner

Til ingrediensene hører bl.a. seksuelle perversjoner av alle slag, kjøp og salg av barnelik, inntakelse av menneskelige legemsdeler osv., osv. Magi og mammon går hånd i hånd, og om Brenning skulle ha noe på hjertet, så måtte det være å ta et oppgjør med all den dævelskapen som er pønsket ut i syke sinn med hang til mystisisme.

Om grunnlaget for Brennings fantastiske påstander skal jeg ikke ha uttalt meg, men hva angår grusomheter, pønsket ut av syke sekter og gale mennesker, overgår jo som kjent virkeligheten dessverre alt hva den mest fantasifulle forfatter kan dikte opp.

Freser og spruter

Ja, det er sannelig litt av en suppe Brenning har kokt sammen denne gangen. Det går over stokk og stein, men han holder tøylene stramt nok til å få brakt (de fleste av) sine helter og fortellingen noenlunde helskinnet i mål. Hvordan man skal vurdere romanen litterært, er jeg sant å si temmelig usikker på. Men kjeder seg gjør man faktisk ikke, og boka er både velskrevet og fikst komponert. Det freser av nyskapte ord og spruter av lydmalende uttrykk i dette bålet av en bok der forfatteren har skuffet inn på alt det han har for hånden uten å ta hensyn til om han brenner seg eller ikke.