Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En vestlig geishahistorie

En japansk motebølge er på vei mot Vesten, i kjølvannet av Arthur Goldens roman «Memoirs of a Geisha». Her hjemme kan man vel ikke annet enn å gi seg ende over. Geishabølgen kommer tydeligvis skyllende enten vi vil det eller ikke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Boka gis nå ut på norsk, tre år etter originalen.

I «Geisha», en velsmurt amerikansk mursteinsroman med alle bestselgerens ingredienser, møter leseren en morløs, ni år gammel jentunge fra provinsen, som sammen med en eldre søster blir overlatt av sin far til grådige og skruppelløse mennesker.

De stakkars små blir skilt fra hverandre, og utnyttet på det groveste i mellomkrigstidas Japan. Hovedpersonen Sayuri ender opp på en geishaskole i Kyoto siden hun ser svært godt ut, mens hennes ufikse søster havner i storbyslummens mer unevnelige strøk.

Geishaskolene på den tida fungerte som et slags internat, der husets yngste ble hundset og brukt som ubetalte tjenestepiker av de eldre kvinnene.

Sosial redningsplanke

Geishalivet var nesten aldri et eget valg, blir det understreket, men snarere en slags sosial redningsplanke. Fattig og alene retter Sayuri ryggen og bestemmer seg for å bli sin egen lykkes smed. Hun greier seg og blir en suksess, ved hjelp av klokskap og snarrådighet. Som fullbefaren geisha er hun med ett ettertraktet og beundret.

Kioskromantikk

Arthur Goldens prosa flyter fritt og elegant. Som roman betraktet er «Geisha» likevel ikke særlig interessant eller tankevekkende, om man ser bort fra en viss underholdningsverdi.

Beskrivelsene av geishaenes utdanning og yrkesliv utgjør imidlertid et så forunderlig ukjent univers at man nødvendigvis må la seg fascinere. Samtidig får man også en forståelse for at den opprinnelige geishakulturen er på vei ut.

Kanskje er dette like greit. Spesielt lekkert kan det ikke ha vært å måtte underholde halvfeite, middelaldrende forretningsfolk på bar ved å le av vitsene deres og skjenke dem så snydens at de til slutt spyr på bordet.

Sayuri opplever mye sånt, selv om geishaens hverdag var mer variert enn som så.

Ingen hore

Ett poeng er viktig å understreke. Den virkelige, ekte geishaen var ingen hore. Hun var en selvbevisst, lavmælt og taktfull selskapsdame, et kulturelt fenomen med høy stjerne i det japanske folk.

Når hun selges på billigsalg i Vesten - som banal lovestory, motebølge og Spielberg-jippo - ja, da forsvinner den siste rest av verdighet.

Men du verden som vi gleder oss til filmen.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!