I debatten om OL i Beijing står spørsmålet om menneskerettighetene i Kina sentralt. Stadig flere i Vesten melder seg på med harmdirrende kritikk av Kinas påståtte brutale undertrykkelse av egen befolkning, og særlig tibetanere. Dette er en vesentlig grunn til at mange ønsker boikott av OL. Enkelte går så langt som å sammenlikne OL i Beijing med OL i Berlin i 1936. Underforstått at regimet i Kina ikke er et hår bedre enn Nazi-Tyskland.

Det er en urettferdig sammenlikning. Selv om Kina ikke har parlamentarisk demokrati som i Vesten (og som Tyskland hadde i 1930-åra), så har landet en egen og annerledes demokratitradisjon. Kineserne ivaretar også grunnleggende menneskerettigheter som ut fra landets historiske situasjon, filosofi og tradisjon er like viktig å holde i hevd som de menneskerettigheter vi i Vest legger mest vekt på.

Menneskerettighetene slik vi kjenner dem er en vestlig oppfinnelse. De har ikke, og bør ikke ha, universell gyldighet. De er tilpasset en individualistisk tenkning der enkeltmenneskets frihet og selvstendighet er overordnet andre hensyn. Å tvinge dette på resten av verden som nødvendige tenkemåter og leveregler, er uttrykk for ideologisk og politisk imperialisme. Det viser manglende respekt for kulturer som er annerledes enn vår egen. Framfor å kreve at alle folkeslag og land anerkjenner våre menneskerettigheter, nærmest uten unntak eller forbehold, skulle vi forsøke å sette oss inn i deres menneskerettighetstenkning og leveregler for å lære noe vesentlig av dem.