En vestlig oppfinnelse

Kineserne ivaretar også grunnleggende menneskerettigheter, men ikke ut fra vestlige, individualistiske prinsipper, skriver Arnulf Kolstad.

I debatten om OL i Beijing står spørsmålet om menneskerettighetene i Kina sentralt. Stadig flere i Vesten melder seg på med harmdirrende kritikk av Kinas påståtte brutale undertrykkelse av egen befolkning, og særlig tibetanere. Dette er en vesentlig grunn til at mange ønsker boikott av OL. Enkelte går så langt som å sammenlikne OL i Beijing med OL i Berlin i 1936. Underforstått at regimet i Kina ikke er et hår bedre enn Nazi-Tyskland.

Det er en urettferdig sammenlikning. Selv om Kina ikke har parlamentarisk demokrati som i Vesten (og som Tyskland hadde i 1930-åra), så har landet en egen og annerledes demokratitradisjon. Kineserne ivaretar også grunnleggende menneskerettigheter som ut fra landets historiske situasjon, filosofi og tradisjon er like viktig å holde i hevd som de menneskerettigheter vi i Vest legger mest vekt på.

Menneskerettighetene slik vi kjenner dem er en vestlig oppfinnelse. De har ikke, og bør ikke ha, universell gyldighet. De er tilpasset en individualistisk tenkning der enkeltmenneskets frihet og selvstendighet er overordnet andre hensyn. Å tvinge dette på resten av verden som nødvendige tenkemåter og leveregler, er uttrykk for ideologisk og politisk imperialisme. Det viser manglende respekt for kulturer som er annerledes enn vår egen. Framfor å kreve at alle folkeslag og land anerkjenner våre menneskerettigheter, nærmest uten unntak eller forbehold, skulle vi forsøke å sette oss inn i deres menneskerettighetstenkning og leveregler for å lære noe vesentlig av dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange i Vesten, og ikke minst blant dem som ytrer seg offentlig, bl.a. journalister og politikere, har opphøyd personlig (ytrings)frihet til det ypperste gode, det som skiller det barbariske fra det sivilisatoriske. Dette er i høyeste grad en vestlig tankegang, og forsøket på å presse slike forestillinger på folkeslag og kulturer med helt andre tradisjoner bærer galt av sted. I Irak og i Afghanistan ser vi hvordan det går når en forsøker å innføre vestlige ideer om demokrati og menneskerettigheter over natta, med bomber og granater. For kineserne er en slik framferd fremmed. Det er milevid avstand mellom det Kina gjør overfor den autonome kinesiske republikken Tibet og det Vesten gjør i Irak og Afghanistan. Å feie for egen dør er som kjent vanskelig, men nyttig i lengden.

Kineserne og andre med kjennskap til Kina har grunn til å reagere overfor den hetsing og stempling av styreform og politiske ledelse som befolkningen i verdens mest folkerike stat utsettes for i forbindelse med forberedelsene til OL. Kina har de siste 30 år utviklet seg på en måte som har kommet de fleste kinesere til gode. Riktignok ikke i samme grad for alle. Også i Kina er det et problem at forskjellene mellom folk øker. Særlig mellom dem som er bosatt på landsbygda og dem som bor i de mest ekspansive byene. Dette er problemer som er velkjente også i Vesten. Men endringen av Kina fra å være et lutfattig land til å bli et velfungerende samfunn der alle har fått det litt bedre, og ingen lenger sulter, er en vesentlig årsak til at opposisjonen mot det eksisterende styresett ikke er særlig utbredt. De fleste kinesere er stolte over at landet har klart å utvikle seg nærmest på egen hånd, uten å ty til kolonialisering og imperialistisk utbytting av andre land og regioner, slik Vesten har drevet med i århundre. Kina har heller ikke bygd opp landet ved å importere slaver fra Afrika, slik amerikanerne gjorde i den nære forhistorien.

Kina har ingen tradisjon for imperialistisk utbytting. Landet har ikke vært ekspansjonistisk, men har selv opplevd invasjon og utplyndring. England har bidratt med sitt og Japan forsøkte å erobre Kina så seint som midt på 1900-tallet med barbarisk framferd overfor den kinesiske befolkning. Kineserne er i det hele tatt lite aggressive i sitt forhold til andre folkeslag og nasjoner. De søker harmoni, balanse og gode relasjoner både i politikken og som enkeltmennesker. Det bygger på årtusen gamle tradisjoner og inngår som en selvsagt del av kinesernes tenkemåte.

Kineserne er ikke religiøse. De tror stort sett ikke på en bestemt Gud som har skapt og styrer verden. På denne måten er kineserne et rasjonelt folkeferd. De kan heller ikke kjempe i Guds navn for en bedre verden slik mange fanatisk troende har gjort og fremdeles gjør for å påtvinge andre en bestemt religion. Religionsdyrkelse er ikke forbudt i Kina, og det finnes både kristne, muslimer og andre som praktiserer sin religion med myndighetenes «velsignelse».

En annen side ved den kinesiske kulturen er arven fra filosofen Konfutse og vekten kineserne legger på kunnskap, klokskap og visdom. Å tilegne seg kunnskap, være et belest menneske gir høy status i Kina, tilsvarende en profesjonell fotballspiller i Norge. Kineserne strever etter kunnskap, og alle som har hatt kontakt med kinesiske studenter vet hvor flittige og kunnskapssøkende de er, og hvor dyktige de blir. Denne trangen til å vite og å kunne kjennetegner fortsatt de fleste kinesere, uansett rang og stand.

Foto: Jason Lee/Reuters/Scanpix
Foto: Jason Lee/Reuters/Scanpix Vis mer

Kineserne er et tålmodig folkeferd som ikke har vært vant til å få ting lett. De er hardt arbeidende, tålmodige og lite kravstore. Forbruket til de fleste kinesere er beskjedent. På landsbygda, der det fortsatt bor noe sånt som 700 millioner mennesker, er gjennomsnittsinntekten neppe mer enn 5000 norske kroner per år. Skolegang og helsetjenester må kineserne betale selv, fra egen lomme. Og ettersom den lomma fort blir tom unnlater mange å gå til lege selv når de er syke, ettersom de ikke har råd til å betale. Dette er et økende problem i Kina. Myndighetene er klar over det og legger ikke skjul på problemet. Det er kjennetegnende for kinesiske politikere at de vedstår seg de uløste problemene, diskuterer dem og forsøker å finne løsninger på kinesisk vis, med Kommunistpartiet i ledelsen.

For mange i Vesten vil et slikt politisk system automatisk oppfattes som et utålelig diktatur. Kun en liten minoritet av kineserne oppfatter det på denne måten. De fleste ser rasjonaliteten i en sterk sentral ledelse av et land med 1,3 milliarder mennesker som skal utvikle seg fra å være et av de fattigste land i verden til å gi hele befolkningen bedre levekår. For de fleste kinesere er et parlamentarisk vestlig demokrati ikke noe de streber etter. Og vi kan spørre om de har noen grunn til å betrakte Vestens utgave av politisk demokrati som mer egnet og rettferdig enn det kineserne praktiserer. I USA må man være mangemillionær for overhodet å kunne være kandidat til den viktigste og mest maktfulle politiske posisjonen. Den som velges til president, av mindre enn 25% av den stemmeberettigede befolkningen, har nærmest uinnskrenket makt til å fastholde mange i dyp fattigdom i verdens rikeste land, bevare analfabetismen i landet med de beste universitetene, og gå til krig mot andre lands folk, såframt presidenten misliker styreform og praktisering av menneskerettighetene. Alt dette i strid med interessene til flertallet i sitt eget land.

En vestlig oppfinnelse