En vidtfavnende fabel

Göran Turnströms roman «Juleoratoriet» ble en sterk leseropplevelse for mange av oss - en generasjonsfortelling som bæres av den eiendommelige poesi som oppstår av til dels karske og alltid konkrete opptrinn.

Det er allerede gjort to ulike teateroppsetninger av Turnströms bok og innlysende nok har den også øvd tiltrekning på filmfolk. Regissørn Kjell-Åke Andersson har klart å frigjøre seg fra det litterære forelegget og skapt en hundreprosents film av dette egenartede stykke prosa.

Og hva for susjett er dette, hva for en film er det? I grov forenkling en livfull, beveget fortelling om tilværelsens ytterpunkt: Om sorgen og jubelen og - slik jeg ser filmen - mest som sorgn og lang vei til en dyrekjøt jubel, som just ikke har med jevn glede å gjøre.

Rammes av katastrofe

Handlingen spenner fra tidlig trettitall til våre dager, og landskapet den foregår i, er traktene i og rundt Sunne i Värmland.

Det er også Selma Lagerlöfs landskap, og den aldrende dikterinnen blander seg usjenert inn i beretningen, likedan en tuslete liten Sven Hedin. Hovedpersonene, bonden Aron og sønnen Sidner, rammes av en katastrofe som knekker den ene og ødelegger den andre da Arns kone Solveig blir trampet ihjel av en bøling.

I årene som følger blir far og sønn gående inne i hver sin sorg. En sorg som gjør sine turer in i sinnssykdommen. Men dette er også tidvis en munter og vital historie, rikt befolket. Beretningen tar oss også til New Zealand; der bor kvinnen Tessa, som enkemannen Aron har sin høyspente og skjebnesvangre brevveksling med.

Vidtfavnende fabel

Hva denne vidtfavnende fabelen innerst inne handler om, er kanhende hvordan mennesker lever av hverandre, og de ulykker som kan oppstå når slike kraftlinjer forstyrres eller ødelegges.

Peter Haber, som vi best kjenner som den harde agent Hamilton, viser en helt annen aksjonsradius som den herjede Anton. Lena Endre er hustruen som rives vekk og som skal kaste lys og skygge over de gjenlevende. Johan Widerberg er den lukkede sønnen Sidner, som avler sønnen Victor (0«den seirende»)

Norsk fotograf

«Juleoratoriet» hvor også den norske fotografen Harald Paalgard gjør en stor medskapende innsats, har klare forbindelseslinjer til Kjell-Åke Anderssons djerve debutfilm «Min store tjukke fat» (1993) med dens tragiske grunntema der humor og glimt av glede spilte i en mangefasettert historie. Også en rommet et musikalt ledemotiv med en farsfigur som strevde med å innøve et vanskelig parti kirkemusikk. (Misa Criolla)

I «Juleoratoriet» er det Bachs verk som ulykken avbryter i første generasjon, men som får sin jublende konklusjon i tredje.

Lena Endre