En viktig stemme

Ikke helt vellykket kollektivt prosjekt.

BOK: Da norsk-gambiske Haddy N’jie kom med sin debutplate, var budskapet krystallklart: «I will name myself / I will name myself / I will sing my name out loud».

Det handlet om store ting: Om retten til å definere seg selv, om undertrykkelse og en mulig språkrevolusjon. N’jie hadde ordet og musikken i sin makt, noe kritikerne belønnet henne rikelig for. Omtrent samtidig oppsto den store «neger»-debatten, der språkrådets Sylfest Lomheim viste seg som en ynkelig ridder. Ikke bare forsvarte han bruken av ordet «neger», han var helt ute av stand til å se sin egen posisjon som forvalter av den norske definisjonsmakten. Da sto Haddy og hennes humorkollegaer opp for seg. De argumenterte godt, og de hadde et forsprang. De hadde Queendom.



Øvingsarena


Av og til skjer det lykketreffet at helt ulike mennesker finner hverandre og skaper noe større enn det hver enkelt er i stand til. Den norske humorgruppa Queendom er en slik lykkelig omstendighet. Queendom er ikke bare for en vellykket revygruppe å regne. De fungerer også som en motoffentlighet, idet de har skapt en øvingsarena der de formulerer alternative måter å tenke rundt etnisitet og identitet.

Konsekvensen er at de har synliggjort seg selv som en ressurs. Medlemmene intervjues stadig oftere når innvandringsrelaterte tema kommer på dagsorden. Da «neger»-debatten seilte opp, hadde Queendom allerede et politisk manifest å vise til.

For å si det forsiktig: Vi trenger slike kollektive motkrefter i en norsk offentlighet.

Dessverre blir nettopp det kollektive i prosjektet svakheten når det talte ord blir til bok. På en scene, eller i intervjuer, kan gruppa improvisere, snakke i munnen på hverandre, være assosiative, motstridende og supplerende – være ulike stemmer. I denne boka skjuler de stort sett sin individualitet under en bærende idé, en fiksjonalisert samfunnssatire, som til overmål ikke fungerer.

Janteloven


Den røde tråden er som følger: Queendom maner til kamp mot en grå mann som forfølger dem gjennom Norge, det vil si janteloven, det vil si folk flest. Innimellom suppleres handlingen av kommentarer fra et eldreråd, bestående av kjente svarte personligheter som Nelson Mandela, Oprah Winfrey, Barack Obama og Kari Jaquesson. Jeg synes verken historiene er spesielt morsomme eller opplysende, det blir for sprikende og maniert.

De gangene de individuelle historiene kommer fram, blir det derimot interessant, levende – og politisk. Da skjønner vi også den frustrasjonen som får vokse seg stor og sterk i ei jente som må lete opp sin favorittforfatter under «negerlitteratur» på Deichmanske bibliotek på nittitallet.



Symbolkraft


Til å sy sammen alle kapitlene har gruppa brukt brokker fra Nordahl Griegs sangtekst: «Kringsatt av fiender», «Gå inn i din tid», «Øk det og styrk det». Som symbolkraft fungerer disse strofene. Er det noen som trenger å styrke seg på «Til ungdommen» i vår tid, må det være unge mennesker med en annen etnisk bakgrunn. På denne måten får det såkalt eksotiske stå i en betydningssammenheng med det etnisk norske. Det er selvsagt også noe av målet med boka: Å la noe nytt oppstå ved å flette sammen ulike kulturuttrykk. Problemet er at kapitlene ikke fungerer som helhet.

«Queendom. Oppdrag Norge» beviser med all tydelighet at det ikke nødvendigvis fungerer å slå sammen fem ulike individ til én norskafrikansk stemme. Jeg vil uansett ikke avskrive gruppa, til det er potensialet hos hver enkelt, sammen på scenen – alone together – tross altfor stort.