Foto: Sony Music
Foto: Sony MusicVis mer

Musikkanmeldelse: Justin Timberlake: «Man of the Woods»

En villmarksdrøm

Justin Timberlakes nye album er en merkelig kombinasjon av flott musikk og småflaue fantasier om et liv i naturen.

Fascinasjonen for det enkle livet på landsbygda, langt unna byens kaffebarer, eksosfylte luft og slitsomme millenials, er noe som ligger latent i de fleste (for lengst siviliserte) hankjønn over en viss alder. Det er noe særegent tiltrekkende med det å være «ekte mann». Han som ikke ringer rørleggeren når det lekker på kjøkkenet, som dykker uredd ned i bilmotoren når det trengs, og kanskje viktigst av alt – lever selvforsynt utenfor samfunnets kontrollerende rammer.

For de fleste av oss blir det gjerne med drømmen. Vi lar skjegget gro, kjøper et par slitesterke skinnstøvler og melder oss på et knivmakerkurs, før vi igjen kapitulerer tilbake til laptoppens nitriste arbeidsoppgaver.

For en Hollywood-stjerne som Justin Timberlake er veien til det rurale utopiet på sin side atskillig enklere.

Da han i 2015 ble far for første gang med skuespillerkona Jessica Biel, flyttet familien til fjellandskapet i Montana for å gi sønnen Silas en oppvekst i naturlige omgivelser. Da snakker vi selvfølgelig ikke eremitttilværelse på en liten, sliten hytte slik som navnebror Justin Vernon, men tydeligvis landlig nok til at Timberlake nå har tatt steget fra smokingkledd gentleman på «The 20/20 Experience» (2013) til værbitt og flanellkledd «mann av skogen» – som hans nye album altså heter.

Før vi får hilse på fjellmannen, dukker popkongen Timberlake riktignok opp i kjent godstil på åpningssporene «Filthy» og «Midnight Summer Jam», signert skivas produsenter, Timbaland og The Neptunes. Sammen har de bygget grunnmuren til sangerens karriere, så det skulle kanskje bare mangle at de også guider ham gjennom midtlivskrisen som møter oss allerede på skivas tittelspor etter et drøyt kvarter med underholdende funk og soul.

«Hater’s gonna say that it’s fake» lirer Timberlake fra seg på nevnte «Filthy». Som om han vil forsvare seg i forveien mot de hevede øyebrynene han vet vil komme.

Halvveis inn i skiva er det country/bluegrass-høydaren Chris Stapleton som får «æren» av å introdusere Timberlakes robuste alterego og låter som «Flannel», «Livin’ Off The Land» og «The Hard Stuff». Titler så klisjéfylte at man skulle tro det var en sketsj med kompisene i Lonely Island.

Problemet er likevel ikke at Timberlake ønsker å leke «ekte mann» eller finne tilbake til sine sørstatsrøtter, men hvordan «Man of the Woods» har blitt en så utrolig ubestemt samling med låter.

Jeg kunne nemlig ha klart å forholde meg til en ren bluegrass-skive...ja til og med 16 spor med country. Det er ingen tvil om at hovedersonen kunne ha håndtert begge deler på en ok måte.

Skvist inn mellom random Chic-riff («Breez of the Pond»), Anthony Hamilton-kanaliserende soul («Morning Light» m/ Alicia Keys), merkelig malplassert trap («Supplies») og en fabelaktig kombinasjon av The Neptunes/Raphael Saadiq/JT på sitt beste («Wave»), føles Timberlakes villmarkshistorier derimot mer som deler av et film-soundtrack enn noen ny og troverdig musikalsk retning.