HOVEDAKTØRENE: Statsminister Erna Solberg og Ap-leder Jonas Gahr Støre leser i pausen under en partilederduell i VGTV-studio i Oslo.
HOVEDAKTØRENE: Statsminister Erna Solberg og Ap-leder Jonas Gahr Støre leser i pausen under en partilederduell i VGTV-studio i Oslo.Vis mer

En vinglete valgkamp

Gode, gamle oppskrifter ser ikke ut til å ha hatt full effekt i denne valgkampen.

Kommentar

Valgkampens første overraskelse var at Jonas Gahr Støre tapte den første duellen mot Erna Solberg. Hun viste seg å være mer kontant og overbevisende i formen og fikk høyere terningkast av kommentatorene i mediene. Den antatt suverene Støre ble i enkelte omtaler redusert til en som manglet kamptrening.

Den andre overraskelsen inntraff allerede før festen som er omtalt som «Venstresidas Valentinerball», den tradisjonsrike Fafo-festen, som samler landets fremste samfunnsforskere, journalister og politiske elite. Det var kommunemålingen i Aftenposten som bare ga Arbeiderpartiet drøyt 29 prosents oppslutning. At Ap samtidig fikk 38 prosents oppslutning på Ipsos MMIs augustmåling for Dagbladet, basert på hva man ville stemt dersom det var stortingsvalg, forsvant i nyhetsstrømmen. Inntrykket av et Arbeiderparti i fritt fall fra sine eventyrlige høyder med over 40 prosents oppslutning var allerede befestet.

Den tredje overraskelsen var at økonomisk dramatikk med oljeprisfall og tilhørende sterk økning i arbeidsledigheten ikke så ut til å påvirke velgerne i nevneverdig grad. Man skulle tro det skapte uro og usikkerhet i arbeidsmarkedet i en slik grad at velgere flyktet til Arbeiderpartiet. Men det har ikke skjedd i påviselig grad. Riktignok har Arbeiderpartiet holdt stillingen på nivå med kommunevalget i 2011, men den soleklare valgseieren i storbyene er på langt nær så klar som mange trodde før sommeren. Oppslutningen om Høyre har, som sist, vært overraskende stabil, og fram til denne dag er det usikkerhet om høyre- eller venstresida går seirende ut i Oslo og Bergen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den fjerde overraskelsen, i mine øyne, har vært at Fremskrittspartiets klassiske strategi ikke har virket som før. De har så visst dratt innvandringskortet, både partileder Siv Jensen og nestleder Per Sandberg. Men det har ikke hatt ønsket effekt. Snarere har det virket rått og gjerrig mens bildene av flyktninger i skjøre farkoster har nådd til våre trygge stuer. «Folk flest» pleier ikke bry seg så mye om hva Jonas Gahr Støre, Thorbjørn Jagland eller Knut Arild Hareide mener. Men denne gangen kan det store folkelige engasjementet for flyktninger i nød i det minste ha skremt Frp-sympatisører ned i sofaen. Selv om de anonymt og farefritt kunne uttrykt sin sympati til Frp og gammelformann Carl I. Hagen overfor meningsmålingsinstituttene, så har de ikke gjort det. De kan selvfølgelig driste seg til valglokalet i dag, men ikke så mye tyder på det.

Den femte overraskelsen var resultatet av skolevalget. Alle partiene på venstre side gikk fram i forhold til skolevalgene i 2011 og 2013, og Ap ble det største partiet blant ungdom. Høyre og Frp fikk overraskende lav oppslutning. Antakelser om at Miljøpartiet de grønne (MDG) skulle triumfere stort, slo ikke til. Uansett er dette å betrakte som en svært stor meningsmåling. Selv om bare om lag en tredjedel av elevene har stemmerett, pleier resultatet av skolevalget vise hvor vinden blåser.

Den sjette overraskelsen var at frykten for en innføring av eiendomsskatt i Oslo ikke har ført til større lekkasje fra Arbeiderpartiet. Nå kan det selvsagt skje i løpet av valgdagen. Men endringene i oppslutning har ikke vært dramatiske selv etter mange dramatiske oppslag i Dagens Næringsliv. Kanskje har de fleste forstått at det bare er snakk om en beskjeden økning for folk med relativt store boligformuer. Ihvertfall gjør Ap sitt beste for å overbevise om det.

Den sjuende overraskelsen er hvordan dødsdømte SV ser ut til å ha gjenvunnet noe av sin tapte appell. Det gjenstår å se, men de siste målingene kan tyde på at så er tilfellet. At Senterpartiet ligger an til et godt valg, kan ikke gå inn under kategorien «overraskelse», siden partiet alltid gjør det bedre i kommunevalg. Og i et valg der en snarlig kommunereform står på agendaen bør et godt Sp-resultat nesten være en selvfølge.

Den åttende overraskelsen var at skillelinjene mellom blokkene er blitt mindre tydelige. I flyktningespørsmålet går skillet mellom Frp og røkla. Ap og Høyre høres like «anstendige» ut. I skattespørsmål forvirrer innføringen av en ny skattereform. Lekkasjer tyder på at selskapsskatten og den alminnelige skattesats skal reduseres fra 27 til 25 prosent. Dette koster mange milliarder kroner. Mye av dette skal dekkes inn, men vi vet ikke hvordan, bare at regjeringen vil gjennomføre reformen med skattelettelser, mens Ap vil at endringene ikke skal redusere statens inntekter totalt. Skal reformen få varig liv, bør den bli resultat av et forlik. Skjer det, forsvinner skillelinjene.