SPEKTAKULÆR BARNDOM: Jeanette Walls' barndom overgår det meste av den skitne realismen amerikanske forfattere liker å dikte seg fram til, skriver anmelderen. Foto: PANTAGRUEL
SPEKTAKULÆR BARNDOM: Jeanette Walls' barndom overgår det meste av den skitne realismen amerikanske forfattere liker å dikte seg fram til, skriver anmelderen. Foto: PANTAGRUELVis mer

En virkelighet som overgår litteraturen

Spektakulære barndomsminner fra Jeanette Walls.

ANMELDELSE: You wouldnt read about it, er et fast engelsk uttrykk. I det ligger at virkeligheten kan være så surrealistisk at det aldri kan bli troverdig som fiksjon. Det er tilfelle med Jeanette Walls selvbiografiske roman.   

Det er nesten vanskelig å tro at hennes oppvekst var slik hun skildrer den i «Krystallslottet».

Den handler om familien Walls. Den besto av en dels uheldig , dels eventyrlig blanding av en sjarmerende fantast av en alkoholikerfar, og en eksentrisk og opprørsk kunstnersjel av en mor. De to fikk fire barn, hvorav Jeanette var nest eldst.

De  kom til å vokse opp på rømmen: I en husvogn på flukt fra farens pokergjeld og kreditorer, inntil de havnet i en rønne farens hjemby Welch. Sultne, fillete, lusebefengte — en pariaklasse som selv ikke «niggerne» ville kjennes ved.    

Uteliggere
Boka åpner idet Jeanette Walls, som nå er fremgangsrik og suksessfull journalist, ser sin mor stå og rote i søppelkassene like ved Walls hjem i New York. Jeanette skammer seg sånn at hun ikke vil kjennes ved henne. Hun og søsknene har forgjeves forsøkt å tilby moren og faren hjelp til et anstendig liv, men de to foretrekker å bo i et kondemnert hus med tjuvkoblet elektrisitet, kledd i filler.  

En virkelighet som overgår litteraturen

Barndomserindringene er en fortelling om en far som stjal barnas sparepenger til alkohol, som rev ned det ene juletreet de noen gang hadde i barndommen, som forsvant i lange perioder og kom hjem og sloss med moren. Om en mor som la seg til i dagevis under dyna og smugspiste sjokolade mens barna gikk sultne, forfrosne, fillete og skitne.

Om et hus i fullt forfall i en gudsforlatt by, der farens enorme, sjuskete og alltid fulle mor glefser til barnebarna, skjeller ut «niggerne», og tukler med Jeanettes bror — slik hun helt sikkert en gang tuklet med sin sønn.

Varm fortelling
Nå høres dette ut som en begredelig selvmedlidende fortelling. Det er den utrolig nok ikke. Tver tom. Den er påfallende nøktern i tonen, og egentlig en varm fortelling, spesielt i skildringen av faren. En barndom omgitt av bøker, med en mor som advarte mot alt moderne juggel, og en stormannsgal paranoid far som var på evig jakt etter gull, som gav barna stjernehimmelen til jul, og som tok dem med på demonjakt ut i ørkenen.
 
Så fantastiske er Walls barndomserindringer at det er vanskelig å tenke at hun har funnet det på. Den overgår det meste av den skitne realismen amerikanske forfattere dikter seg frem til.