Anmeldelse: Tone Wikborg - «Gustav Vigeland – en biografi»

En visjonær erotiker

150-års jubileet for kunstneren feires med kjærkommen nyutgivelse.

KONGSTANKE: Ideen om «Monolitten» var den kanskje største av alle Gustav Vigelands visjoner. Den ble påbegynt i 1928. Foto: Jacques Hvistendahl
KONGSTANKE: Ideen om «Monolitten» var den kanskje største av alle Gustav Vigelands visjoner. Den ble påbegynt i 1928. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

11. april i år feires 150-års dagen for Gustav Vigelands fødsel. Kunsthistorikeren Tone Wikborg er hans biograf, uten konkurranse.

I 2001 kom hennes monumentale biografi, som nå kommer i en praktfull, ny utgave. Dette er en kaffebordsbok, full av bilder, biografiske detaljer og utdrag av kunstnerens egne, velformulerte notater.

Omstridt? Selvsagt var han det. En mann som nærmest har fått lov til å innrede sin egen bydel i granitt, farer ikke stille gjennom verden. Han etterlot seg 1600 skulpturer, 12 000 tegninger og 420 tresnitt. Dessuten 2000 brev og flere hundre notisbøker.

Drømmen om en park

Av dette har Tone Wikborg formulert en fabelaktig fortelling. Den handler om en sørlending fra beskjedne kår i Mandal og Vigeland som brøytet seg vei inn på skulpturkunstens verdensmarked. Dels ved ren vilje til å sette sine visjoner ut i livet, dels ved hjelp av medløpere i systemet.

Visjonen om Vigelandsanlegget startet rundt forrige århundreskifte med ideen til en gigantisk fontene, et fat båret av en rekke figurer, i utgangspunktet ment for Eidsvolds Plass. Tidlig på 1920-tallet vokste disse planene til visjonen om et parkanlegg, toppet med Monolitten som ble påbegynt i 1928. Det hele ble sluttført i 2002, da de siste brikkene kom på plass.

Kunstnerens mor

I tillegg til denne fantastiske turistattraksjonen i Oslos hovedstad, skapte Vigeland skulpturer av en rekke kjente kunstnere og politikere, som står i en rekke norske og utenlandske byer, fra Kristiansand til Reykjavik, fra Oslo til Bergen. En frenetisk aktivitet kjennetegner kunstneren.

Han fikk også tid til å pleie et privatliv som til dels gikk over stokker og stein. Denne boka er full av anekdoter og fakta om Vigelands liv. Boka er nøktern i stilen, men med mye undertekst, som i denne karakteristikken av kunstnerens mor: «Hun var enebarn, giftet seg ikke før hun var 31 år, og når det røynet på som verst i ekteskapet, tok hun med seg de yngste barna og flyttet hjem til faren i Mjunebrokka. Alle de fire sønnene følte seg sterkt knyttet til henne

Denne sagastilen gir boka en medrivende, litterær framdrift. Mens Vigeland stadig utvikler seg som kunstner, går han gjennom mange faser. I 1889, året før Hamsun debuterer med «Sult», lever han som en løsgjenger, så underernært at han spiser liminnbindingen på sine egne bøker.

Et tidlig «Skrik»

I Berlin bor han vegg i vegg med Munch: «Vigeland modellerte i sitt rom, og Munch malte i sitt, og de snakket med hverandre gjennom veggen. Begge ranglet tett…» Morgenen etter et fylleslag lå gipsfigurene smadret tilbake. I 1892 hadde Vigeland for øvrig lagd en skulptur kalt «Redsel», der en kvinne roper mot verden med åpen munn. Et «Skrik», året før Munchs versjon.

Forholdet til kvinnene er komplisert. Wikborg viser hvordan kunstnerens driftsliv og hans tema går hånd i hånd. Det erotiske motivet er «en rød tråd gjennom hans kunst». «Kjønnsdriften er storartet, storslagen!» skriver han i sine notater.

Her er villskap og sjalusi, stadig nye kvinner i korte og lengre forhold. Men først og fremst kunst og atter kunst. Vigelands egne erindringer og de mange anekdotene, driftene og nervetrådene som kveiler seg mellom linjene i denne boka får en til å ønske at Steffen Kverneland kunne følge opp sin Munch-biografi med en lignende fortelling om Vigeland. Det hadde vært noe!

.