Dobbeldebut: Tom Ingar Eliassen er forfatteren bak første bok ut på det nystartede Kvalshaug Forlag. Foto: Forlaget
Dobbeldebut: Tom Ingar Eliassen er forfatteren bak første bok ut på det nystartede Kvalshaug Forlag. Foto: ForlagetVis mer

En viss inflasjon i ulykker og nestenulykker

Men Kvalshaug forlags første bok får godkjent.

ANMELDELSE: I juni i år kunngjorde Vidar Kvalshaug at han skulle starte et nytt skjønnlitterært forlag under den stadig mer romslige Juritzen-paraplyen.

Bare fem måneder senere er første bok ute, av debutanten Tom Ingar Eliassen.

Erfaren debutant
Men selv om forlaget debuterer med en debutant er ikke Eliassen et helt ubeskrevet blad. 41-åringen har gått på Aschehougs forfatterskole og vært trykket i Signaler-antologien til CappelenDamm i 2012. To av de fire novellene han hadde med der er også med i denne boka, i bearbeidede utgaver.

Det har altså gått fort å utgi denne novellesamlingen,  men den bærer ikke preg av å være noen hastverkutgivelse. De tretten novellene har alle en stringent oppbygging og klar tematikk, Eliassen veksler også mellom å bruke første, andre og tredjepersonsperspektiv, noe som gir fin variasjon. 
Samtale i sentrum
Men det er dialogene som får mest plass i Eliassens tekstunivers, og det er der det meste av dramaet utspiller seg. Jeg får en litt Fosse-aktig følelse i en del av disse partiene, spesielt når de er repeterende og litt på kanten av realismen. De når ikke opp til Jon Fosses subtilitet og  dybde, men for det meste har de en god nerve, slik som i «Ytterst på odden», en av novellene i samlinga som jeg liker best:

«Tenk om ho er død, sa ho. Jeg er mer bekymra for veden, sa han. Det er svære stokker. Kan du ikke gå ned og sjekke? Til odden? Ja. Nei, det trengs ikke, snart er ho borte.»

På landet
Novellene er selvstendige, men foregår i det samme rurale området hvor hav, skog og jorder er viktige kulisser og en kollisjon kaster skygge over flere av historiene.

En viss inflasjon i ulykker og nestenulykker

Svært mange har en litt mystisk, halvkriminell undertone, jeg synes det går en viss inflasjon i ulykker og nestenulykker på disse to hundre sidene, novellene mister litt egenkraft av det, noen av dem er også i vageste laget.

Noe utrert
Men det blir tidlig klart at realisme ikke er noe Eliassen streber etter, personene i boka er alle temmelig sære, noen av dem syns jeg bikker over i det parodiske og utrerte. Da fungerer det mye bedre når han i novellen «Speilbilder» beskriver en utbrent kvinne. Hun føles ekte og får meg som leser til å bry meg og våkne opp.

Selv om jeg har innvendinger, syns jeg dette er en godkjent debut både for forfatter og forlag, det blir spennende å se hvordan begge utvikler seg fremover.