En visuell komponist

«Et av de store dramaene i mitt liv består i å fortelle folk at jeg alltid ser farger når jeg hører musikk, mens de ingenting ser, absolutt ingenting. Det er fryktelig.»

Olivier Messiaen (1908-1992) etterlot seg et svært omfattende, mangesidig og nyskapende livsverk. Med sin ytterst solide bakgrunn i klassisk musikk er han sterkt forankret i den europeiske musikktradisjonen, samtidig som han fremstår som en fornyer på grunn av sin dyptgående originalitet og den enorme spennvidden i hans musikalske uttrykk. I hans verker samles utallige tråder og påvirkninger: fra gregoriansk til orientalsk tonespråk og fra fransk musikalsk impresjonisme til tysk modernisme, for ikke å nevne fuglesang fra alle verdenshjørner som han gjennom et langt liv nedtegnet på noteark og på sin særegne måte integrerte i sine komposisjoner.

Både som analytiker, teoretiker og musikkpedagog hadde han et stort nedslagsfelt. Han ble det naturlige midtpunkt i etterkrigstidens musikkliv, og blant hans disipler finner vi Stockhausen, Xenakis, Boulez. Mange betrakter ham som den betydeligste komponist i det 20. århundre.

Mindre kjent er imidlertid at denne frontfigur var i besittelse av en slags 8. sans, en sjelden evne til samtidig å oppleve både farge og musikk. Det plaget ham hele livet ikke å bli tatt alvorlig på det punktet, og så sent som i 1983 kunne han utbryte: «Et av de store dramaene i mitt liv består i å fortelle folk at jeg alltid ser farger når jeg hører musikk, mens de ingenting ser, absolutt ingenting. Det er fryktelig. Og de tror meg ikke engang ... Klangen uttrykkes i form av farger for meg - f.eks. gulaktig oransje med anstrøk av rødt ... Jeg er overbevist om at dette kan overføres til publikum.» Denne sjeldne evnen skyldes en uvanlig nær forbindelse mellom hørsels- og synsnerver. Dette fremkaller altså en sammenblanding av lyd- og fargeopplevelser, en interferens mellom dem. Denne egenskap til å visualisere musikk, til å ha en samlet opplevelse ( Gesamterlebnis ), bør for den berørte betraktes mer som en berikelse, en utvidelse av sanseapparatet, enn som en abnormitet.

Hvordan fortonet egentlig denne evnen seg hos Messiaen? La oss lytte til hans egne ord for å få svar:

«Det er ikke visse toner, men bestemte melodiske, klanglige og rytmiske sekvenser som fremmaner bestemte fargevisjoner.» Og mesteren tilføyer noe som slett ikke er uinteressant: «... jeg bruker disse bevisst.»

Han beskriver opplevelsene slik: «Det er ikke innbilning, heller ikke noe fysisk fenomen, men for meg er det en indre virkelighet.» Denne erkjennelsen bekreftes av de utallige, iblant meget presise, fargebeskrivelser han nedtegnet på sine komposisjoners noteark.

For hans del hadde de 7 tonearter - han kaller dem modi - som han selv hadde utarbeidet til bruk i sine musikk-komposisjoner, helt bestemte fargevalører: modus 2 f.eks. «kretser omkring bestemte fiolette, blå og purpurrøde nyanser», mens modus 3 svarer til en «oransjeaktig farge med grønne og røde sjatteringer og gylne flekker, men også til en melkeaktig hvitfarge med islett av opalens regnbuefargede skimmer». Sannelig en fargerik og ettertraktelsesverdig klangverden! Det er heller ikke statiske visjoner som melder seg for hans indre øye, men en «strøm av farger og klanger som blandes sammen i en konstant bevegelse». Et annet sted tyr han til en dristig metafor, «fargerike søyler i bevegelse», for å skildre disse visuelle opplevelsene.

Messiaens musikalske palett er rik; han spiller på hele registret av mettede eller fasetterte og kromatiske fargeklanger, men søker gjerne til lys-mørke-kontraster. Han kan la et avsnitt på det høye registret følges av et avsnitt på det lave, og dette uten overgang. Han kan også sidestille satser, nærmest «klangblokker», med hver sin egen grunnstemning, sin spesielle karakter, helt ensfarget. Denne satsteknikk utelukker selvfølgelig ikke hos Messiaen et horisontalt, diskursivt tonespråk, der melodilinjene føres frem organisk og flettes sammen for eventuelt å danne et innviklet, flerstemmig nettverk eller et mangefarget fyrverkeri, en «teologisk regnbue» som han selv kaller det.

I likhet med malere som gjør bruk av lag-på-lag-teknikken, kan han stundom legge klanger oppå hverandre, og får derved frem ugjennomtrengelige, komplekse «flater», emfatiske og buldrende, fjernt fra ethvert fransk klarhetsideal. Spennvidden i Messiaens tonespråk er som sagt meget stor: i hans verk kan man finne både den mest meditative, himmelstrebende musikkstemmen, dirrende av mystisk intensitet, nærmest ekstatisk, og de mest overstrømmende orkestrale klanger med innfløkte harmonier. Han evner å gi uttrykk både for ekte religiøsitet og for jordisk sanselighet eller primitiv urkraft. Hans frodighet og overveldende sjenerøsitet i det musikalske uttrykk bringer stundom tanken hen på barokktidens musikk. Påvirkningen fra Stravinskijs uttrykksfulle orkestreringskunst er påtakelig.

Det er temmelig vanlig at kunstnere har vist sterk interesse for musikken og søkt inspirasjon i den, selv om det riktignok først og fremst er i nyere tid det har vært tilfellet. Det skulle være tilstrekkelig å nevne malere som Kadinsky, Klee, Kupka eller Delaunay fra det 20. århundre. Her i Norge kunne man nevne Stavanger-maleren Kjell Pahr-Iversen som i visse perioder har gjort det samme.

Langt færre er imidlertid de komponister som har beskjeftiget seg med det maleriske. Blant dem er Olivier Messiaen den som har fordypet seg mest i fargene og deres verden. Han har studert dem grundig og latt seg påvirke av den innsikt dette har gitt ham.

Maleren Robert Delaunay er unektelig den som har vakt Olivier Messiaens helt spesielle interesse: «Delaunay er min favorittmaler, ikke bare fordi han er en foregangsmann for det abstrakte maleriet, og følgelig beslektet med det jeg opplever når jeg hører på musikk, men fremfor alt fordi han har definert subtile og klare relasjoner mellom komplementærfargene.»

«Jeg er kolorist!» har Messiaen erklært. Han har videre forklart at han, på samme måte som malerkunstens utøvere, er opptatt av å sette fargeklanger opp mot hverandre, i kontrast til hverandre eller i samklang med hverandre. Selvsagt kan man med rette innvende at dette neppe representerer noe nytt, og at det er jo dette komponister driver med. Det interessante og nye ligger snarere i Messiaens ekte forhold til malerkunsten, i hans kjennskap til og analytiske bevissthet om fargene.

Når man hører på enkelte av Messiaens store orkestrale komposisjoner, blir man slått av hvor sterkt og fargerikt det klinger og hvor «effektive» de musikalske virkemidlene er, ikke minst takket være en mesterlig og ytterst personlig instrumentasjonsteknikk, hvor blåse- og slagverksinstrumentene ofte utgjør det bærende element.

Messiaens medfødte ekstrasans og hans innsikt i malerkunsten, som er to sider av samme sak, har utvilsomt påvirket hans musikk, men hvorvidt det har vært av helt avgjørende betydning for utformingen av hans tonespråk og kompositoriske verk, tør være mindre sikkert, fordi det ville være å undervurdere hans forankring i musikktradisjonen, særlig i den franske. Ved nærmere ettertanke fremstår ikke Messiaen som noe unntak i fransk musikkhistorie når det gjelder særinteressen for og eksperimenteringen med selve det klanglige, så vel instrumentalt som orkestralt. Han føyer seg tvert imot naturlig inn i rekken av franske komponister. Fra Hector Berlioz - hans lærebok i instrumentasjon har vært obligatorisk pensum for generasjoner av tonekunstnere - til Debussy og Ravel og deres nyanserte, raffinerte klangbehandlinger går det en rett linje frem til Messiaen. Selv betraktet han seg som Debussys naturlige arvtaker, og han både videreførte og utvidet ikke bare hans klanglige, rytmiske og impresjonistiske univers, men også hans komposisjonstekniske nyskapninger. Dermed får Messiaen en helt sentral plass i det 20. århundres franske og internasjonale musikkliv både som tradisjonsbærer og som fornyer.