En vri på Vigeland

«Monolitten ender i en blomst av barn med sitt guddommelige instinkt og daglige skarpsyn.» Dette skrev Gustav Vigeland om menneskesøylen på Tørtberg, som stiger 17 meter fra utlevde kropper til legemer i knopp.

  • I friluft har Monolitten blitt blikkfang i en turistattraksjon, mens den tredelte gipsmodellen - som steinhoggerne brukte 14 år på å overføre til granitt - huser en halvglemt tilværelse i Vigelandsmuseets blå overlyssal. I disse symbolistisk stemte omgivelsene prøver nå ti internasjonale samtidskunstnere seg på en dialog med forgjengeren, og initiativet kommer fra NIFCA - Nordisk institutt for samtidskunst i Helsinki - med nederlandske Mark Kremer som kurator. Selv i sin parterte tilstand er det nærmest uomgjengelig at Vigelands verk dissekeres i dag.
  • Gustav Vigeland så seg selv i en kunstnerrolle hvor han alt fra før fødselen (!) var billedhogger, og seinere «ble drevet og pisket fremover av veldige krefter utenfor meg». Skulptørens selvportrett med hammer og meisel er basis for Hans van Howelingens fotografiske triptykon, og står dominerende i sentralfeltet hvor machokunstnerens redskaper erstattes med hustruens portrett. Flankert med en reproduksjon av Rubens «Dommedag» og et foto som viser Leningrad-boere i ferd med å grave ned klassiske statuer under nazibeleiringen, som setter Vigeland inn i en kritisk historisk kontekst.
  • Installasjonen «The Doubled» av Henrik B. Andersen har en muntrere tilnærmingsmåte, hvor Vigelands kompakte figurer dekonstrueres i kaleidoskopiske speilinger og gjenoppstår som ornamentale profiler av kroppsfragmenter. Aernot Miks video av menn som prøver å synkronisere sine fotballferdigheter i absurd sammensydde bukser, er vel også et humoristisk spark til uniformitetens livsmønster hos Vigeland. Matt Mullican skriver sin «Birth to Death List» som et monolittisk mønster, men søylen av ord over en kvinneskjebne forvandles til et skjørt bilde.
  • I Anne Katrine Dolvens video befrir hun en rød tulipan fra en hvit hinne av maling, slik at kronbladene gjenvinner sin farge og får nytt liv. Enkel og gripende er også Alicia Framis foto- video-fortolkning av den strenge skulpturen «Åtte piker i krets», hvor jentene både formidler livsundring og står sårbare som «en blomst av barn».