En Williams til begjær

Ingen artist er verd en milliard kroner. Ikke engang Robbie Williams. Men...

Han har altså fått en tilsvarende sum for sin femte utgivelse, «Escapology». Men når det er sagt, så er plata en solid påle. Robbie Williams er en forfører av rang. Selv mente jeg meg resistent mot den tidligere boybandgutten, som først ble voksen med gammelmodig Sinatra-musikk.

Man blir ikke tørr bak øra av å simulere sex med langbeinte downunder-legs. Men så er det heller ikke rådgivernes velregisserte mediestrategier jeg forholder meg til, men «Escapology».

Plata teller 74 minutter og består av 14 låter. Det er selvsikkert. Man kan gi ut halvparten så mye musikk og likevel kalle det en fullverdig cd. Derfor tar Williams en kalkulert sjanse. For han kunne god ha luket vekk de låtene som han (eventuelt) ikke var helt fornøyd med, fjernet dem som firmaets menn er tvilende til (plateselskapenes A&R-folk fins det alltid mange av) eller henrettet de låtene som ikke kunne forsvare plassen kommersielt (de fins også). For meg har alle 14 sin berettigede plass.

Robbie Williams viser et stort register. Han utleverer seg i søtladne ballader, hengir seg til storslagne orkesterarrangementer og kaster seg ut i opprørt rockhav som bare Oasis, Neil Young & Crazy Horse og andre tøffinger har en sjanse til å overleve i.

«Escapology» er en variert plate, en fargerik og forførende blomsterbukett som kan få de rigide til å smelte. Den inneholder rolige ballader, svisker i midtempoland, episk orkesterpop, stolt latino og gitarhoverende rock. Williams ikke bare synger, han er og lever ut det han melder.

Faren med å ville gå i alle retninger samtidig, er den å ikke komme fram i det hele tatt. Visst er «Escapology» sprikende, men når man til de grader spriker i én og samme retning som her, er det bare å bukke, nikke, neie og snu seg omkring.

BUNNSOLID: Robbie Williams har laget en sterk plate.