En wonderboy med Proust

Henrik H. Langeland har disputert for doktorgraden i Marcel Prousts forfatterskap. Han vil gjerne avdramatisere den «vanskelige» franske forfatteren.

Snobbeeffekten av å lese Marcel Proust er han lite begeistret for, Henrik H. Langeland (32). Han kan ikke skjønne hvorfor noen skal presse seg igjennom 3500 sider av «På sporet av den tapte tid» bare for å skryte av det.

Selv er han på trygg grunn i Prousts forfatterskap. I 14 år har han lest den franske forfatteren, har allerede skrevet ei bok om ham, og i går disputerte han for sin doktorgrad om rommets betydning i forfatterskapet.

-  Er ikke det litt paradoksalt, Proust er mest kjent for sitt forhold til tid?

-  Proust er veldig opptatt av rom. Allerede åpningsscenen i «På sporet ...» handler faktisk om hvor han ligger i senga og tenker igjennom hvilke soverom han har bodd i. Han beskriver hvordan man tilegner seg rom. Det være seg en stue, kafé eller en togkupé eller det sosiale hvor man beveger seg opp eller ned i samfunnets sjikt. Ikke minst det mentale roms visuelle tanker og forestillinger. I utgangspunktet skulle man kanskje tro at litteraturen er dårlig egnet til å beskrive rom, at film og bilde passer bedre, men ordene kan sammenstille alle aspekter av rom-begrepet, det fysiske,det sosiale og det mentale. Det er på et vis litteraturens styrke som kunstart, sier Langeland.

DET ER ET temmelig drøyt stykke fra den heidundrende, sex- og fartsfylte opplagssuksessen «Wonderboy» i 2003 til 12 bind med langsommelig og repeterende tekst hos Marcel Proust. «Wonderboy» er en spenningsroman med handling fra medie- og finansmiljøet i Oslo og er nå trykket i over 70 000 eksemplarer.

-  Og etter det har du sittet inne og studert en ung franskmanns sykelige liv i Paris\' litterære salonger?

-  Både før og etter. Et godt vekselbruk, etter min mening. En velorientert dansk anmelder kalte «Wonderboy» for «På sporet av den moderne tid». Marcel Proust er en forfatter som egner seg godt for litteraturvitenskapen. Han er en av det tjuende århundrets viktigste forfattere. Å lese Proust rykker deg litt ut av presens. På slutten av hver Proust-setning ligger det en sannhet og venter på den tålmodige leseren.

Men Marcel er ingen sympatisk person. Han er en selvopptatt, kortvokst, anemisk og astmatisk parisersnobb som beskriver hvordan han selv blir forfatter.

 STORT ALVOR:  Henrik H. Langeland forsvarte sin doktoravhandling om Marcel Proust på Universitetet i Oslo i går. Foto: Frank Karlsen
STORT ALVOR: Henrik H. Langeland forsvarte sin doktoravhandling om Marcel Proust på Universitetet i Oslo i går. Foto: Frank Karlsen Vis mer

-  Tung og vanskelig lesning?

-  Jeg vil gjerne avdramatisere Proust. Han er ikke så tung, men ofte en utholdenhetsprøve. Setninger kan gå over flere sider og handlingen kan dvele svært lenge ved enkelte begivenheter, et middagsselskap kan for eksempel strekke seg over hundre sider.

OFTE MÅ MAN STOPPE OPP og gå tilbake i handlingen eller i en setning for å få med seg hva som egentlig foregår. Jeg er ingen Proust-fantast og er ikke i tvil om at han hadde hatt godt av en skikkelig manusvask; det florerer med gjentakelser og motsigelser. Det hender at skikkelser dør i bind åtte, for så å dukke opp igjen i bind tolv. Selv var han ikke opptatt av dette. Hver gang han fikk tilbake korrektur fra trykkeriet, la han bare til tekst. De stakkars trykkerne slet seg helt ut, for han bare fylte på med mer tekst.

-  «På sporet ...» forbindes ofte med passivt inneliv, sengeligging og ikke minst madeleinekaker, hva er det med disse kakene ?

-  Madeleinekaken setter i gang hele verket. Marcel kommer hjem til sin mor og blir servert lindete og en slik kake. I det øyeblikk han putter den i munnen, gjenerindrer han hele sin barndom. Det er en forfatterteknikk å skape en slik hendelse som startpunkt. Det er mye innestengt stemning, både av sykdom, sjalusi, sorg og savn. Den siste delen av verket handler svært mye om homofili. Proust forsøker å avdekke seksualitetens skjulte sider, sier Langeland.

Doktoranden forteller at Proust ikke nådde noen egentlig anerkjennelse før etter krigen. Han døde i 1922 og ble i mange år bare ansett som en litt utdatert salongkronikør fra den melankolske stemningen rundt århundreskiftet. Det var den franske litteraturvitenskapen etter krigen som trakk ham fram. Roland Barthes og hans samtidige hentet Proust inn i den franske kanon.

-  I spalten «På nattbordet» i Dagens Næringsliv nevnes ofte Proust som den dårlige samvittighet; «På sporet ..» er boka man burde ha lest, men som blir utsatt og utsatt, hvorfor har den fått en slik kulturell prestisje ?

-  Den er blitt den ultimate dannelsestesten. Det er ikke jeg særlig begeistret for, jeg forstår veldig godt dem som legger fra seg Proust. Man blir ikke et bedre menneske av å lese Proust, man får bare litt rikere følelses- og tankeliv, kanskje. Det er ingen skam å snu etter første bind.

-  Men selv ønsket han ikke å være en litterær yndling?

-  Jo, men mest en nyskaper. Det er ganske merkelig hvordan forfattere som selv ikke ønsket å tilhøre det litterære etablissement er blitt ikoner. James Joyce, Celine, Virginia Woolf og Proust.

LANGELANDS doktoravhandling er på 320 sider og har 895 fotnoter. Den heter «Av sporet er du kommet» og blir til bok på Gyldendal seinere i år.

-  Etter dette, blir det en ny «Wonderboy» ?

-  Ja, jeg jobber med en ny handlingsdrevet roman, i tillegg til å være redaktør i tidsskriftet «Vinduet». Jeg har masse notater og gleder meg veldig til å gå i gang med å skrive ut den nye boka. Utgangspunktet er en 50-årig professor som helt mot sin vilje forelsker seg i en 28-årig student.

-  Høres ut som en klisjé?

-  Ja visst, det er nettopp utfordringen. Den skal dessuten også handle om Peter Dass, så jeg har en oppgave foran meg, i flere år, sier Henrik H. Langeland.

EGNER SEG IKKE FOR SKUMLESNING: Marcel Proust.