Encyklopedisk forsøk

Bokvårens mest ambisiøse og arbeidskrevende utgivelse.

BOK: «Ett eneste jævlig forvirringsmorass». «En slags evig byggeplass». «En jævla evighetskladd». Den fiktive forfatteren av andre bind i Steinar Lødings ekstremt ambisiøse «Jernalderdrøm»-prosjekt, Fartein Veøy, er ikke gjerrig på de originale - og ofte sterkt selvkritiske - beskrivelsene av det fotnotetunge manuset han har sendt til sin Gyldendal-redaktør Olle Holle. Navnet til bokas reelle forfatter dukker opp som signaturen bak et slags essay om «Femhundreårskrigen», de vestlige stormaktenes slavehandel og utbytting av det vi i dag kjenner som den tredje verden. Veøy har føyd Løding-teksten inn i sitt innholdsrike manus, som han gang på gang gjentar at er en poetikk - men kanskje likevel ikke. Stadig gjentas det også at teksten er et fragment av et mer omfattende skriftstykke som leseren aldri får se. Selv har Fartein Veøy forsvunnet - forlaget har forgjeves forsøkt å komme i kontakt med ham.

Kompleks vev

11 år er gått siden Løding utga første «Jernalderdrøm»-bind, som Øystein Rottem sammenliknet med «Ulysses». Den nye boka er derfor en begivenhet. Teksten likner, i sin utrettelig utprøvende skrivestil, essayet. I sin stadige kretsing rundt romanen, dens historiske opphav og muligheter, er den samtidig utvilsomt en poetikk. Lødings bok er utpreget «urein» - den har trekk av lyrikken og er også et «slags roman-fragment». I en av tekstens 700 fotnoter bruker Veøy begrepet «roman-mosaikk». Dét er betegnende også for Lødings tekst: De 350 sidene er en finurlig vev av andre tekster - også helt konkret, gjennom at fortelleren kontinuerlig siterer andre, reelle bøker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Andre bind av «Jernalderdrøm» tematiserer nemlig først og fremst litteratur generelt og romanen spesielt - og hva som gjør den god. Det reflekterer over lese- og skriveprosessen og hvordan bøker skapes. Teksten utlegger og sammenlikner uavlatelig andre tekster, og drøfter ustoppelig seg selv og sin egen tilblivelse.

Den problematiserer originalitetsbegrepet og viser hvordan det individuelle verket er innskrevet i tradisjonen.

Boka er også et forsøk på å skrive den slags roman Veøy idealiserer: En encyklopedisk «skriftsjanger med frihet til å veve alle andre sjangrer for skrift inn i sitt eget spindel», «de maksimalt mange sammensnekra roms» tekst, et «utaforskrift» inspirert av de sokratiske dialoger. Denne åpne, eksperimenterende romanen har også en politisk dimensjon: Den er demokratisk og bidrar til å understreke at «Selve livets grunnvilkår er salatifisert lapsadelkaukisk synkretisme».

Karneval

Forbindelsene mellom tekstens ulike deler kan ta tid å oppdage, og tradisjonell handling er ikke bokas sterke side. Men la oss likevel forsøke: «Jernalderdrøm» handler først og fremst om en forfatterforteller som reiser på oppdagelsesferd i litteraturhistorien og argumenterer for en egen litterær tradisjon med utspring i den greske kolonien Milet. Aristeides’ «milesiske fortellinger» er ifølge fortelleren romanens opphav, ved siden av det «sosiale folkekarnevalet» som teoretikeren Mikhail Bakhtin skriver om. Fortelleren er nærmest en slags litterær detektiv; teksten han skriver et slags forskningsprosjekt: Veøy oppsummerer at han har «karnevalskrevet meg bakover i den felles historia til skriftas begynnelse» - tilbake til sumerisk tid. Det gjør utgivelsen til ei bok også om kultur- og religionshistorie, med særlig vekt på karneval og fruktbarhetsriter. Løding trekker på overveldende kunnskaper: Litteratur-, språk- og musikkhistorie, antikkforskning, mytologi og klassisk filologi.

Encyklopedisk forsøk

Drøftingen av romanens opphav, som også utvikler seg til beretningen om denne romanen og dens forfatter, får selskap av to mer tradisjonelle historier som igjen henger sammen: Familiehistorien til den fiktive forfatteren som viser seg å stamme fra slaver i de dansk-norske koloniene, og Steinar Lødings tekst om nettopp det dansk-norske slaveriet og koloniene, med utgangspunkt i fortellerens familiehistorie.

Makt

Lødings tekst handler slik sett om romanens og Vestens mørke underside, og tematiserer også «norskekulturens opprinnelige og alltidvirkende blandadropsete amalgamering». Ikke bare er Løding boka gjennom opptatt av klasse- og maktforhold og maktas mekanismer; den inneholder også spark til dagens Norge og verden generelt og Fremskrittspartiet og Bush spesielt. I tråd med sitt program, tematiserer og problematiserer nemlig «Og. Forsøk på en poetikk» både samtid og fortid, rik og fattig, vest og øst, språk og virkelighet, skjemt og alvor og høyt og lavt. Teksten går stadige omveier, forfølger innfall, strammer seg opp igjen, for så å prøve ut nok en ny tanke.

Løding er også en morsom forfatter. Her finnes mange referanser til hans tidligere bøker - Veøy beskylder for eksempel sin venn Løding for ikke å ha lest første bind av «Jernalderdrøm».

Språket hans er fantasirikt, poetisk og ikke sjelden så musikalsk at det bør leses høyt. Den spøkefulle Løding er glad i allitterasjon og rim, setter sammen nye ord, gir gjerne blaffen i tradisjonell tegnsetting og velger utradisjonelle løsninger på boksida. Så skriver da også fortelleren hvordan han i løpet av sitt forfatterskap har slitt ut ikke mindre enn åttiåtte ordbøker.

Klassikere

Lødings nærmeste litterære slektning i Norge må være Ole Robert Sunde. Felles har de ikke bare evnen til fruktbar lek med språket og interessen for antikken og modernismens store helteskikkelser. Begge skriver en egenartet prosa med setninger så lange at leseren må konsentrere seg til det ytterste for å henge med. Samtidig forfatter de begge tekster som unndrar seg tradisjonelle sjangerbeskrivelser. Først og fremst deler de en uvanlig boklig dannelse, som er med på å gjøre tekstene deres til en slags klassikerbibliotek. Sunde og Løding legger ustanselig ut på nye tanketurer i litteraturhistorien, og vender hjem med tekster som først og fremst handler om litteraturen selv. Få andre norske utgivelser kan være like vanskelige - til tider frustrerende - å komme seg gjennom som deres. Men begge belønner den tålmodige leser.