BOK: «Ett eneste jævlig forvirringsmorass». «En slags evig byggeplass». «En jævla evighetskladd». Den fiktive forfatteren av andre bind i Steinar Lødings ekstremt ambisiøse «Jernalderdrøm»-prosjekt, Fartein Veøy, er ikke gjerrig på de originale - og ofte sterkt selvkritiske - beskrivelsene av det fotnotetunge manuset han har sendt til sin Gyldendal-redaktør Olle Holle. Navnet til bokas reelle forfatter dukker opp som signaturen bak et slags essay om «Femhundreårskrigen», de vestlige stormaktenes slavehandel og utbytting av det vi i dag kjenner som den tredje verden. Veøy har føyd Løding-teksten inn i sitt innholdsrike manus, som han gang på gang gjentar at er en poetikk - men kanskje likevel ikke. Stadig gjentas det også at teksten er et fragment av et mer omfattende skriftstykke som leseren aldri får se. Selv har Fartein Veøy forsvunnet - forlaget har forgjeves forsøkt å komme i kontakt med ham.

Kompleks vev

11 år er gått siden Løding utga første «Jernalderdrøm»-bind, som Øystein Rottem sammenliknet med «Ulysses». Den nye boka er derfor en begivenhet. Teksten likner, i sin utrettelig utprøvende skrivestil, essayet. I sin stadige kretsing rundt romanen, dens historiske opphav og muligheter, er den samtidig utvilsomt en poetikk. Lødings bok er utpreget «urein» - den har trekk av lyrikken og er også et «slags roman-fragment». I en av tekstens 700 fotnoter bruker Veøy begrepet «roman-mosaikk». Dét er betegnende også for Lødings tekst: De 350 sidene er en finurlig vev av andre tekster - også helt konkret, gjennom at fortelleren kontinuerlig siterer andre, reelle bøker.