TV-anmeldelse: «Mindhunter» sesong 2

Enda bedre enn forgjengeren

Sesong 2 av «Mindhunter» er imponerende besinnet.

Seriemorderserie: Andre sesong av «Mindhunter» er enda bedre enn den forrige, mener Dagbladets anmelder. Video: Netflix Vis mer

Det er snaue to år siden forrige sesong av Netflix’ «Mindhunter» var på lufta. Andre sesong, som ble sluppet i sin helhet på fredag, hopper litt fram i tid til starten av Reagans presidentskap, men fortsetter i og for seg der den første slapp. Ikke bare tematisk, men også – heldigvis – kvalitetsmessig.

«Mindhunter» sesong 2

5 1 6

Thriller

Alle episoder tilgjengelig 16. august
Beskrivelse:

Sesong 2 om FBI-agentene som fant opp profilingen.

Kanal:

Netflix

«Imponerende besinnet seriemorderserie»
Se alle anmeldelser

Vi følger fortsatt pragmatiske Bill Tench (Holt McCallany) og monomane Holden Ford (Jonathan Groff), fiktive versjoner av de virkelige FBI-agentene som bygget opp den litt mer pirrende varianten av forkortelsen BSU: FBIs Behavioral Science Unit.

Ved hjelp av nye metoder, teorier og innsikt i menneskesinnet utviklet de den greina av kriminalpsykologi og -etterforskning som vi kjenner som profiling, en tematikk som har fanget Hollywoods (og dermed vår) fascinasjon siden, ikke minst takket være dens fokus på de uhyrligste av alle psykologiske kasus: seriemordere.

Metoden i førersetet

Seriemorderserier og -filmer har kommet og gått i tiåra siden, til det punktet at det nærmest er umulig å bringe noe nytt til torgs, overgå tidligere sjokk, eller bryte gjennom støyen av groteske, tidvis spekulative skildringer av menneskelig perversitet.

«Mindhunter» er smart nok til å gå i motsatt retning, ved heller å fokusere på metodene som brukes, og gi dem førersetet, og ikke minst anerkjenne dem som omstendelige, uprøvde, og i aller høyeste grad feilbarlige. Her er imponerende lite av det vitenskapelige øyentjeneriet vi er vant med fra andre serier, der litt pseudovitenskapelig pjatt i en scene eller to fort må vike for magisk intuisjon og profiling redusert til en beleilig superkraft.

Barnedrap

Mens forrige sesong brukte litt tid på å finne ut hva den faktisk ville være, trår denne selvsikkert fra første stund. Første halvdel er fortsatt sentrert rundt «toppmøtene», lange dialogscener der Tench og Ford intervjuer innesperrede (reelle) seriemordere i jakt på ny innsikt, samtidig som de får anledning til å teste teoriene sine ut i praksis. Denne gangen møter vi blant annet David «Son of Sam» Berkowitz, og ikke minst Charles Manson (spilt av Damon Herriman, som også spiller Manson i Quentin Tarantinos nyeste film, og sånn sett kanskje er i ferd med å finne seg en temmelig utakknemlig nisje som skuespiller).

Etter hvert snevrer historien seg inn til å handle om en bølge av barnedrap som hjemsøkte det afroamerikanske miljøet i Atlanta på denne tiden.

Serien går ikke av veien for å problematisere sine hovedkarakterers metoder, som for eksempel når skillet mellom psykologisk og etnisk profiling begynner å bli utydelig og grumsete.

Kurskorrigering

Gledelig er det også at agent Ford tar et skritt tilbake og overlater sidehistorie-rampelyset til den langt mer interessante rollefiguren Tench. Første sesong brukte unødig mye tid på å bygge et slags tematisk parallelløp mellom det patologiske og det hverdagspsykologiske via klønete scener fra Fords hjemmebane. De er nå erstattet av en sterkere og mer tematisk treffende historie om Tenchs familieliv, og både serien og karakteren Ford kommer bedre ut av denne kurskorrigeringen. Og ikke minst gir det McCallany, som var banens beste allerede i forrige sesong, enda flere strenger å spille på. Professor Wendy Carr (Anna Torv), som er ment å gi prosjektet akademisk legitimitet, får også sin egen bihistorie.

Ja, de private linjene er kanskje speilet litt i overkant direkte og overtydelig med krimplottet, og iblant sammenfaller de litt vel beleilig. Men det er godt skrevet og utført, og de tematiske poengene er uten unntak interessante, og bidrar til å anskueliggjøre de glidende overgangene mellom normal og avvikende atferd, og ikke minst hvordan disse definisjonene har endret seg bare i de få tiåra som har gått siden åttitallet.

Imponerende besinnet

Dette skjerpede tematiske fokuset er dessuten godt å ha, for i god Netflix-tradisjon er det nærmest ingen episodisk dramaturgi å spore her.

Det blir uansett bare småplukk. Sesong 2 av «Mindhunter» er enda bedre enn den forrige, og luker vekk det som ikke fungerte, og bygger videre på det som gjorde det, ikke minst med sin imponerende besinnelse. Den tar seg god tid, gir ikke enkle svar, og faller ikke for fristelsen til å redusere politiarbeid til løping og veiving med pistoler.