Enda bedre

Cee-Lo Green er en soulmaskin.

CD: Cee-Lo (Thomas Callaway) har alltid hatt et godt grep om det ekstravagante. Som et av medlemmene av toneangivende Goodie Mob var han på nittitallet med på å sette den skitne sørstatsrappen på kartet.

Astralsfæren

I 2002 kom det første soloalbumet, og med «Cee-Lo Green and his Perfect Imperfections» framsto han som en voodoorappende Dr. John fra den dypeste Atlantasumpen.

På «Cee-Lo Green is the Soul Machine» har han derimot tatt steget fra rytmegjørma og opp i astralsfæren. Og det er enda bedre enn forrige gang.

Albumet er nemlig en velkrydret gumbo av p-funk, Roger Rabbit-rap, originale vokalkrumspring og luftig produksjon. Med sin funkadeliske livsvisdom har Cee-Lo sannsynligvis laget et av årets lykkeligste album, og samtidig et av de beste også.

For selv om han har med seg samarbeidspartnere som The Neptunes, Timbaland og Organized Noize, vet han hele tida å beholde sin personlige stil. På «The Art Of Noise» er det Pharell Williams som må bryne seg mot hans fargesprakende musikalitet, og på «I'll Be Around» bonder han med Timbaland over felles sørstatsbakgrunn.

Stresset kanin

Han kimser heller ikke av sine musikalske forbilder. Nydelige «All Day Love Affair» har - der den henter tydelig inspirasjon fra De La Souls klassiske «Eye Know» - samme henslengte lykkefølelse som Otis Reddings «(Sitting' On) The Dock of the Bay».

Men albumets absolutt kuleste øyeblikk er den Ludacris-gjestende, smått deliriske «Childz Play» . Cee-Lo synger som den stressede kaninen i «Alice i Eventyrland», og da blir det rett og slett topp stemning.

På sitt andre soloalbum er Cee-Lo

mer velkrydret enn

kreolsk cuisine.