Enda en norsk vintersuksess

Ingress

Meninger


Vinter-OL i Sotsji ble enda en suksess for norsk toppidrett. Målt i medaljer var bare Russland litt bedre, mens tunge vintersportsnasjoner som USA, Canada og Tyskland alle var bak. I forhold til de økonomiske ressursene som brukes på toppidrett er dette tilnærmet sensasjonelle resultater. Den totale statlige overføringen til Olympiatoppen på årlig litt over 130 millioner er beskjeden målt mot det for eksempel de russiske arrangørene har dyttet inn i de ulike idrettene sine for å få fullt utbytte av Putins propagandaleker. Men først og fremst skal vi måle eliteidretten vår mot det vi selv ønsker å få ut av den.

Det er i denne sammenhengen disse lekene virkelig er blitt en stor suksess. Der russerne til slutt valgte å kjøpe statsborgerskap for den koreansk kortbaneløper Ahn Hyun-So med tre OL-gull for hjemlandet i 2006 for å komme seg opp på medaljeoversikten, reflekterer de norske medaljene den idretten som drives i klubbene våre landet rundt. Ahn som byttet navn til Viktor i anledning sitt nye land vant også tre nye OL-gull. Det oppsiktsvekkende i Sotsji er likevel at vår egen lokalt forankrete breddeidrett fortsatt er plattform bra nok til å vinne i en internasjonal konkurranse som gir stadig økende prestisje til all verdens nasjoner.

Samtidig er dette resultater som forteller at de verdiene vi setter for vår egen barne -og ungdomsidrett, holder også sportslig helt opp på elitenivå. Det er et gjennomgående trekk ved de beste norske landslagene i Sotsji at denne framgangen er nært knyttet til samholdet i de ulike gruppene. De lagene som har utmerket seg med åpenhet, raushet og et tett personlig forhold mellom de fremste utøverne, har også prestert best.

Det er grunnen til at veteraner som Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen i løpet av disse lekene er blitt de beste vinterolympierne gjennom alle tider samtidig som de har løftet lagene sine til å prestere. Denne sammenhengen mellom en helhetlig idrettstenkning preget av respekt og omtanke for den enkelte utøver og de gjentatte gode resultater, gir toppidretten vår en dimensjon det er verd å stå opp for i hele idrettsbevegelsen. Slik blir antall medaljer mye mindre viktig enn hvordan disse medaljene er blitt vunnet.

Nå gjelder det å holde fast på en samlet norsk toppidrett gjennom Olympiatoppen. Det er en organisering som gjør det mulig for fellesskapet å bruke midler på eliteidrett på en slik måte at pengene egentlig er like mye til nytte for hverdagen i lokalklubber hele Norge rundt. Det er en flott uttelling for 17 olympiske dager med underholdning og moro.