Anmeldelse: Espen Søbye, «Hva vet historikerne?»

Enda en ny, viktig bok

I dag slippes «Hva vet historikerne?» - en kritikk av kritikken av Marte Michelets «Hva visste hjemmefronten?».

NY MOTBOK: Espen Søbyes nye bok tar for seg kritikken som har kommet mot Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?». Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
NY MOTBOK: Espen Søbyes nye bok tar for seg kritikken som har kommet mot Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?». Foto: Anita Arntzen / Dagbladet Vis mer
Publisert

Jeg har ikke opplevd en liknende debatt enn den vi har hatt etter utgivelsen av Marte Michelets «Hva visste hjemmefronten?». Den førte til utallige diskusjoner på sosiale medier, avisinnlegg og et heldagsseminar i Samfunnssalen i Oslo sentrum. I fjor kom de tre historikerne Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen med «Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?». Der forsøkte de å gjendrive Michelets kritikk av hjemmefrontens unnfallenhet under deportasjonen av norske jøder i 1942, samt hennes påstander om at motstandsmenn skal ha tjent store penger på jødenes flukt til Sverige. I tillegg til at etterkommere av norske motstandsmenn truet med å gå til rettssak mot forlaget, fikk de tre historikerne bred støtte, særlig fra kolleger. Ja, tidligere leder av Hjemmefrontmuseet, Arnfinn Moland, tok til orde for at boka måtte bli pensum for framtidige historikerstudenter.

Nå kan det se ut til at debatten likevel ikke er over. For i disse dager utgir forfatteren og kritikeren Espen Søbye den bredt anlagte «Hva vet historikerne?». Som forlaget påpeker på smussomslaget, legger den premissene for en norsk historikerstrid.

Kritikk av kritikken

I boka tar Søbye et drøftende, tidvis bekjennende, men først og fremst kritisk oppgjør med de tre historikerne. På flere punkter forsvarer han også Michelet. Her er et sitat for å gi et inntrykk av tonen i boka.

«Marte Michelet har helt rett i at Arvid Brodersen i sine artikler etter Hitlers maktovertakelse hevdet politiske standpunkter som lå innenfor en antisemittisk og nasjonalsosialistisk verdensanskuelse. Berggren, Bruland og Tangestuens forsøk på å motbevise det er oppsiktsvekkende.»

Det som imidlertid er Søbyes største fortjeneste, er hans drøfting av et bredt tilfang av kjente kilder og enkelte nye og lite brukte kilder – som Rosa Londons dagbok. I større grad enn hva som er tilfellet med de tre historikernes bok, kaster Søbye også nytt lys over deportasjonen av norske jøder, varsler og hvilken rolle hjemmefronten spilte. Riktignok blir hans drøftinger her og der i overkant omstendelige, og enkelte av hans diskusjoner av metodiske spørsmål litt vel akademiske. Men «Hva vet historikerne?» er et ytterst viktig, veldokumentert og tankevekkende bidrag til forståelsen av deportasjonen av jødene og hjemmefrontens rolle.

Hvem varslet?

For eksempel vier Søbye to kapitler til å diskutere hvem som varslet om arrestasjonen av jødiske menn 26. oktober 1942. Det var Michelet som for alvor satte hendelsen på dagsorden, ved å hevde at det var tyske Wolfgang Geldmacher som varslet Lise Børsum, og at de to satte i gang en redningsaksjon lørdag 24. oktober. I motboka argumenterer de tre historikerne for at Michelet tilskriver tyskeren en altfor stor rolle, og at redningsaksjonen må ha funnet sted mandag 26. oktober – altså etter arrestasjonen av jødiske menn. I tillegg til å komme med treffende kritikk av historikernes datering, påpeker Søbye at det ikke er Michelet som i dette tilfellet går lengst i å tolke kildene hypotesebekreftende, men historikerne. Det er ikke det eneste eksemplet på at han bruker deres egen argumentasjon mot dem.

Viktigere er det likevel at Søbye tar for seg kildene og diskuterer ned i minste detalj når og hvordan Geldmacher kan ha kommet seg fra Berlin til Oslo for å varsle. Han faller til slutt ned på at tyskeren kan ha varslet allerede lørdag, og at redningsaksjonen må ha funnet sted før arrestasjonen, antakelig søndag 25. oktober. Søbye omtaler aldri kildene han bruker som fakta, men bestreber seg på å vise at han drøfter og tolker dem, uten at det finnes en sikker kunnskap eller en historisk virkelighet de kan etterprøves mot. Men ved denne anledningen hevder han at Geldmachers varsling og initiativ «er så nær en objektiv kjensgjerning det er mulig å komme». De to kapitlene om redningsaksjonen er noen av de beste og mest overbevisende i boka.

Striden om Sønsteby

Hans kapittel om det mye omtalte intervjuet Ragnar Ulstein gjorde med Sønsteby flere ti år etter krigens slutt, er ikke like overbevisende. I intervjuet forteller Sønsteby at han skulle ha fått vite om en forestående aksjon mot jødene tre måneder før den ble iverksatt i slutten av oktober 1942. Etter å ha lest de tre bøkene, mener jeg at dette er en problematisk kilde.

Utsagnet la for store føringer på Michelets tolkning av store deler av de øvrige kildene hun brukte i sin bok. De tre historikerne hevdet at utsagnet må skyldes minneforskyving fra Sønstebys side fordi det ikke skal finne andre kilder som støtter det. Som Søbye viser, er deres bruk av begrepet minneforskyvning vilkårlig og på grensen til spekulativt. Men jeg lar meg ikke overbevise av hans argumentasjon om at utsagnet må skyldes at Sønsteby ønsket å forsvare sine folk i Statspolitiet. Det forekommer meg at denne kilden kan brukes til hva som helst, alt etter ens forståelse av jødenes skjebne og hjemmefrontens rolle. Jeg tror med fordel at intervjuet kan legges til side til man eventuelt har utvunnet ny kunnskap av det etter hvert store kildematerialet som er blitt løftet fram og drøftet etter utgivelsen av Michelets bok.

Antisemittisme

Et av de store stridsspørsmålene i debatten har vært om det fantes antisemittiske fordommer i hjemmefronten. Så langt jeg kan bedømme argumenterer Søbye svært godt for at Arvid Brodersens artikler på 1930-tallet «lå innenfor en antisemittisk og nasjonalsosialistisk verdensanskuelse», som han skriver. Han peker også på at finnes flere eksempler på antisemittiske utsagn hos motstandsmenn, at fluktruter til Sverige ble stengt for jøder fordi jøder ble oppfattet som et problem og at forestillingen om at jødene hadde mer penger enn andre forekom. I sin kritikk av Berggren, Bruland og Tangestuen er Søbye i disse kapitlene på sitt krasseste. Han anklager dem for å komme med bortforklaringer og rote seg inn i «selvmotsigende resonnementer».

Men samtidig savner jeg at Søbye hadde diskutert ulike typer antisemittisme, for eksempel mellom utbredte klisjeer om jøders nese og handelsvirksomhet, og nazistenes konspirasjon om at jødene utgjorde en fiende mot det tyske folk. Ved en anledning påpeker han at nazistene forsterket utbredte antisemittiske forestillinger, uten å redegjøre for hvordan. Det fører til at det er vanskelig å avgjøre hvor utbredt antisemittismen var blant motstandsmenn og hvor store konsekvenser den fikk. I stedet blir Søbye for opptatt av å kritisere de tre historikerne, og han blir for polemisk.

Men det kan ikke være tvil om at Espen Søbye har skrevet en viktig bok som fortjener mange lesere og bør bli diskutert inngående.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer