I DUELL: NRKs statsministerduell på Tromsø Bibliotek tok statsminister Erna Solberg og utfordreren Jonas Gahr Støre ut av komfortsonen med spørsmål fra salen og intervju av ektefellene.
I DUELL: NRKs statsministerduell på Tromsø Bibliotek tok statsminister Erna Solberg og utfordreren Jonas Gahr Støre ut av komfortsonen med spørsmål fra salen og intervju av ektefellene.Vis mer

Valgkampen:

Enda flere eksperimenter vil gi en bedre valgkampdekning

Skal valgkampen ut av vante spor, trengs det flere eksperimenter. Også på TV.

Kommentar

Den som skulle trenge bevis for at TV-mediet fortsatt er relevant, trenger ikke lete lenge så fort det nærmer seg valg. TV 2 og NRKs partilederdebatter og statsministerdueller når ut til hundretusener av velgere, og omtales behørig i alt fra nyhetssendinger til podkaster, både i forkant og etterkant.

En rask replikk, kanskje en pinlig forglemmelse, eller en overraskende sterk opptreden, kan ende opp med å forme nyhetsbildet dagene i etterkant. Særlig i en så fragmentert valgkamp som denne, hvor få politiske saker har dominert nyhetsbildet, er dette uvurderlige muligheter for partiene til å flytte valgkampens narrativ i sin retning.

Etter NRKs statsministerduell fra Tromsø bibliotek tirsdag er det derimot den utradisjonelle formen som har fått mest oppmerksomhet. Men ser man bort fra alt for hyppige sceneskift og mislykkede forsøk på show og humor, var statsministerduellen et friskt pust som fortjener skryt.

«Town hall»-formatet fungerte godt, og det å dra inn personer utenfra for å sette statsministerkandidatene på prøve har stort potensial. Samtidig betød den store plassen man får med kun to debattdeltakere, at TV-seerne kunne få svar på hva kandidatene mener om alt fra fiskeripolitikk til 16-åringers mulighet til å selge alkohol og tobakk.

I framtidige valgkamper bør denne nytenkningen rundt de store høydepunktene i valgdekningen tas videre. Særlig det at det har fungert å gi statsministerduellene så stor plass i dekningen bør gi rom for å eksperimentere med resten av valgkampdekningen også.

Partilederdebattene, for eksempel, dreier seg i dag rundt de to store partiene, deres regjeringsalternativer, og uenigheten dem imellom. Hvis de store debattene over høyre-venstre-aksen i større grad tas i dueller mellom statsministerkandidatene, kan det gi plass til temaer som også skiller innad i «blokkene» når de resterende partilederne også dras inn i debatten.

Velgerne er tross alt også opptatt av saker som klima og miljø, ulike verdispørsmål og sentrum mot periferi. Men da valgkampen åpnet med partilederdebatt i Arendal, var disse temaene helt borte.

Skal spørsmål som disse komme mer fram i dekningen av valget, må det tenkes nytt. I dagens åpne og dynamiske debatter trekker tyngdekraften uansett diskusjonen mot hva de to store partiene er opptatt av, selv om det forhåndsgitte temaet var et annet.

Man kunne blant annet ofret den glidende dialogen for enda mer makt til debattlederne i en av debattene. Eventuelt kunne man tatt de to statsministerkandidatene helt ut av enten hele eller deler av debatten. Eller kanskje burde man frisket opp den veldig blokkdelte valgkampen med flere debatter innad i de forskjellige blokkene.

Problemet for slike oppfriskninger er selvsagt at det alltid vil være vanskelig å trekke med seg politikerne på nye ting i en nervepirrende valgkamp. De store valgkampsendingene er tross alt så store som de er nettopp fordi det er det man ser de fremste politikerne møte hverandre. Det krever at politikerne er villig til å gå ut av komfortsonen for å gjøre valgkampsendingene bedre.

Men det bør de. Velgerne fortjener også debatter som handler om mer enn skatt, arbeid og Sylvi Listhaug.