Enda flere volt

Det tok Jay Farrar sju år å innse at han like godt kan kalle seg Son Volt.

Les ukas musikkanmeldelser

CD: At band oppløses kan også føre noe godt med seg. Da Jeff Tweedy og Jay Farrar mistet kjemien, oppsto henholdsvis Wilco og Son Volt i ruinene av Uncle Tupelo. Men det gikk bare tre år før Farrar var soloartist.

Og siden solokarrieren ikke akkurat tok av, spesielt hans siste album, «Terroir Blues» (2003), er en skuffelse, er Son Volt tilbake.

Eller er de egentlig det når bare Farrar er igjen? Støttemedlem Eric Heywood bidrar riktignok på ett spor, men de faste medlemmene Mike Heidorn og Boquist-brødrene Jim og Dave er ute.

Så er det kanskje Farrar med band? Stemmen hans er uansett et sentralt element, og selv om energien bandet legger ned kan minne om den hos et debuterende band, låter det umiskjennelig Son Volt.

Med sanger som «Windfall» og «Tear Stained Eve» på debutalbumet «Trace», satte Son Volt en standard ethvert band vil få problemer med å leve opp til. Bandet klarte det ganske bra på sine to neste album, før det ble annonsert en pause - som skulle vare i sju år.

Og referansene er lovende på comebackalbumet «Okemah And The Melody Of Riot».

Okemah, Oklahoma er fødebyen til folk- og protestsjangerens gudfar Woody Guthrie (1912- 1967) og den hevede gitaren på coveret kunne vært hentet fra et Guthrie-album (bare påskriften «This machine kills fascism» på gitaren mangler). I åpningslåta «Bandages & Scars» heter det dessuten: «The words of Woddy Guthrie ringing in my head» . Og det er protest her også, «Endless War» avslutter med disse ordene: «No moral face to the endless war» .

Formmessig er Son Volt mange mil unna Guthrie, albumet er det mest rocka bandet har gitt ut. Her er både fuzz og støy, men det blir ikke et Son Volt-album uten noen rolige, nedstrippa låter. «Ipecac», «Medication» og «World Waits For You» får gullet til å glimre ekstra godt.

Farrar er definitivt tilbake. At det skjer under Son Volt-flagget er helt i orden.

TILBAKE: Etter en pause på sju år kommer nye Son Volt ut mer rocka enn noen gang, men ikke uten noen nedstrippa perler. Bare sjefen sjøl, Jay Farrar (nr. to fra høyre), er med fra sist.