Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Enda mer uhyggelig

Maja Lunde har finslipt suksessoppskriften i sin nye klimaroman, men fornyer seg ikke nevneverdig.

Maja Lunde har oppnådd eventyrlig suksess, både i Norge og internasjonalt, med klimaromanene «Bienes historie» og «Blå». Nå er hun ute med bok nummer tre i det som skal bli en kvartett. Foto: Bjørn Langsem
Maja Lunde har oppnådd eventyrlig suksess, både i Norge og internasjonalt, med klimaromanene «Bienes historie» og «Blå». Nå er hun ute med bok nummer tre i det som skal bli en kvartett. Foto: Bjørn Langsem Vis mer

Få forfattere fanger vår tids framtidsfrykt like godt som Maja Lunde.

Først med suksessromanen «Bienes historie». I oppfølgeren «Blå» handlet det om vannmangel, og i årets roman, den tredje i det som skal bli en klimakvartett, er det dyra som står for tur.

«Przewalskis hest» er den aller mest uhyggelige boka hun har skrevet til nå.

Urhesten

Romanen tar oss enda lenger fram i tid, nedover helvetesspiralen nær sagt, for det er ikke noe lystig scenario Lunde ser for seg. Nå har vi kommet til 2064. Biene er så godt som borte, og vann er det enten altfor lite eller altfor mye av.

Tittelen viser til takhiene, urhestene fra Mongolia. De er også kjent som Przewalskis hester, oppkalt etter russeren som gjenoppdaget dem på 1800-tallet, etter at alle trodde rasen var utdødd.

Som i de tidligere bøkene, følger vi tre ulike tidslinjer: Én fra 1882, der russiske Mikhail setter ut på en ekspedisjon for å fange urhester til dyrehagen sin. Én fra 1992, der den tyske Karin forsøker å tilbakeføre urhestene til Mongolia. Og endelig 2064, der norske Eva og tenåringsdatteren forsøker å overleve i en tidligere naturpark på østlandet, mens verden raser sammen rundt dem, bokstavelig talt.

At romanen følger samme mønster som de foregående, øker uhyggen i noen partier: Vi «vet» at det kommer til å bli flere hjerteskjærende foreldre og barn-scener, for slik har det vært før. Og Lunde bygger spenning der hun kan. Hun har skrudd opp tempoet siden sist og peprer teksten med faretruende hint og forvarsler. Som på første side, der Eva ser fram mot vinteren:

«Så lenge matboden var full nok, så lenge vinterstormene holdt seg på avstand, så lenge strømmen ikke gikk, var livet oversiktlig om vinteren.»

Så lenge, så lenge, så lenge. Her er det mye som kan gå galt, med andre ord.

Foreldre og barn

Men trolig hadde boka slått enda hardere hvis den ikke var den tredje i rekken. Oppskriften har blitt så tydelig at det er mulig å gjennomskue deler av handlingen, og siden vi har sett Lunde briljere på denne måten før, blir det noe flinkt over måten de tre historiene griper inn i hverandre på. For det handler selvsagt ikke bare om klimatrusselen, denne gangen heller.

Flere av personene i boka har et anstrengt forhold til barn eller foreldre, og historiene kan leses som kommentarer til hverandre: Karin er en kjølig mor til en voksen sønn som higer etter nærhet, mens Evas datter vil ha mer avstand. Mikhail føler seg fanget av moras mas om barn og giftermål. Felles for alle tre er engasjementet for dyra, som de vender seg til når forholdet til andre mennesker blir for komplisert. Men også forholdet til dyra, og dyra imellom, speiler menneskenes relasjoner. Og på et overordnet plan speiler klimakatastrofen ødeleggelsene i Europa for drøyt 70 år siden. De har påført en av personene et traume som hintes til gjennom hele romanen.

Lys i tunnelen

Det blir mye speiling til slutt, og når Evas datter også dukker opp som en egen fortellerstemme, står historien i fare for å tippe over i det overtydelige. Samtidig er det et imponerende speilhus Lunde har konstruert, ikke minst når hun trekker en linje tilbake til «Blå», og avslører hvordan det gikk med noen av karakterene derfra.

Her er litterære homager til både Astrid Lindgren og Annie Proulx (selv om hun kanskje låner vel mye fra sistnevnte). Tolkningsrommet er stort og temaene mange. Flyktningpolitikk, rusomsorg - noen av de beste partiene forteller om å være forelder til en rusmisbruker. Men felles for alle historiene er at det er noen som forsøker å finne balansen mellom nærhet og selvstendighet, beskyttelse og løsrivelse. Både for barn og foreldre, og for menneskene og moder jord: Når skal vi la naturen ordne opp selv, og når må vi hjelpe den på vei? Livet sirkel er brutal, og noen ganger er det fristende å hjelpe til mer enn godt er.

Jeg skrev at det er den mest uhyggelige romanen til nå, men det er nok også den mest håpefulle. For mellom linjene leser vi, i alle tre historiene: Det er aldri for seint å skifte kurs. Et mer optimistisk budskap er neppe mulig, i en romanserie om hvordan menneskeheten raserer sitt eget livsgrunnlag.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling