Endelig en kvinne

I en del år ble bekjentgjøringen av Nobelprisen i litteratur møtt med et kort og tydelig «äntligen!».

BLE NEGLISJERT: Karen Uhlenbeck ble lenge neglisjert av fagets menn, skriver Gudleiv Forr. Foto: Andrea Kane/ Institute for Advanced Study.
BLE NEGLISJERT: Karen Uhlenbeck ble lenge neglisjert av fagets menn, skriver Gudleiv Forr. Foto: Andrea Kane/ Institute for Advanced Study.Vis mer
Kommentar

Det var en ironisk kommentar til det fenomen at prisvinneren stort sett var ukjent.

Jeg fikk imidlertid lyst til å utbryte et rungende «endelig», da årets abelprisvinner ble kjent: Den gikk for første gang siden 2001 til en kvinnelig matematiker, Karen Uhlenbeck (76).

Med det skriver Abelprisen seg inn i vitenskapshistorien. Matematikk har, som alle realfag, vært mennenes arena. Det gjelder også andre vitenskapsgrener. Det er tildelt nær 900 nobelpriser, men bare om lag 50 av dem er gått til kvinner.

Dette er en skjevhet som kanskje vil bli rettet opp de kommende tiåra. For nå er kvinnene i ferd med å overta akademia. Etter hvert blir de kanskje til og med likestilt med menn i konkurransen om professorater. Dermed blir de mer kjent blant sine kolleger. Og det er viktig når priser skal deles ut. Den kjente sosiologen Robert Merton utmyntet begrepet Matteus-effekten, som går ut på at den som er gitt mye, skal gis mer. De som ikke blir nevnt ofte i de akademiske miljøene, får ikke like lett bevilgninger til forskning, ikke så lett forfremmelser og ikke så lett priser, som dem som stadig nevnes. Det har i alle år rammet kvinner.

Karen Uhlenbeck er godt kjent med denne effekten. Og hun har aldri lagt skjul på at det forholder seg slik. Hun ble lenge neglisjert av fagets menn. Som uvanlig talent, hadde det for eksempel vært naturlig om hun tidlig i karrieren var blitt fanget opp av de mest prestisjetunge universitetene i USA, Ivy League-skolene. Men det gikk tregt. Og hun endte i Austin, Texas.

Hun opplevde også at det ble brukt mot henne om hun pleide for mye omgang med sine akademiske medsøstre, til tross for at hun åpenbart var i toppsjiktet av sin generasjons matematikere. I 1990 ble hun den andre kvinnen i verden som holdt en plenumsforelesning på den internasjonale matematikerkongressen. Den første fikk æren i 1932.

Fortellingen om Karen Uhlenbeck er ellers den klassiske om den begavede skoleeleven. Hun var nerden som leste alt hun kom over. Hun holdt seg mye for seg selv, men ble også sammen med sine tre søsken tatt med av sine foreldre for å nyte kunst og kultur, som var lærermorens primære interesse, og ut i naturen, som var ingeniørfarens. Kanskje var det ute i skog og mark, gjerne i ensomhet, hun fattet interessen for naturens og verdensrommets matematiske uttrykk.

Men nå altså: Abelprisen, matematikkens nobelpris. Hun har fått den for - og nå må jeg trekke pusten dypt – «hennes grunnleggende arbeid innen geometrisk analyse og gaugeteori, som har fundamentalt endret det matematiske landskapet», ifølge Abelpris-komiteens leder, Hans Munthe-Kaas.

Hun ble tidlig kjent med generell relativitet og geometrien utledet av den. Derved har hun bidratt til å beskrive hvordan overflater oppfører seg i firedimensjonal romtid. Det har inspirert en hel generasjon av matematikere, heter det i prisbegrunnelsen.

Men i år fortjener også komiteen ros, og mer kommer om den også neste år gjør som i år og gir prisen til den beste, uansett kjønn.

I alle fall: Endelig!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.