«Nobel» er tv-serien alle kommer til å snakke om i høst. Ikke bare fordi den er NRKs nye søndagsserie, og slike snakker vi om i lunsjen uansett. Nei, denne fortjener å bli diskutert. Og den åpner perfekt:

Løytnant Erling Riiser (Aksel Hennie) sitter i en militærleir i nattemørket og prater med den ti år gamle sønnen sin på Skype. Det er tett og nært, både i bildeutsnitt og samtale: Middag, matteprøve.

Og så: «Alle spør om jeg er redd, pappa.»

Vi zoomer opp og ut, til hele leiren ligger under oss. De innmurede teltene til den norske spesialstyrken i Afghanistan. Lys i mørket. Men trygt? Far og sønn fader ut, en sambandsstemme begynner å snakke om et selvmordsangrep som må avverges, og så er vi i dagslys igjen, på vei ut på oppdrag. Til det første av de mange nervepirrende øyeblikkene som fyller thrillerserien, som har som mål å ta oss med dit journalister og dokumentarfilmskapere ikke slipper til.

Mye på spill

Den forsøker nok også å vise hvorfor vi ikke slipper til. «Nobel» tegner et lite flatterende bilde av avsløringshungrige journalister, og et desto mer sympatisk portrett av norske spesialsoldater. Vi skal visst være glade for at noen er der ute og tar de tøffe valgene for oss. Som hvorvidt de skal skyte en unge i hodet eller ikke, fordi han ser ut til å ha bombevest på seg.